For hva har skjedd med Flandern?
Her, hvor hver tredje innbygger stemte på et parti med løsrivelse fra Belgia på partiprogrammet, er husene pyntet med flagg i rødt, gult og sort.
- Nå er jeg først og fremst belgier, sier Günther Goos, stamgjest på kafeen Cool Down utenfor Antwerpen. Hele taket på kafeen er dekket av et digert belgisk flagg, på veggen henger miss Belgia med en fotball i hendene.
- Men egentlig ønsker jeg større selvstyre for Flandern. Altfor mye penger sluses herfra til Vallonia.
Kjenner ingen vallonere
Nettopp pengestrømmen fra det rikere Flandern til de fattigere naboene i sør er en av grunnene til at Bart de Wevers flamsknasjonalistiske parti Ny flamsk allianse gjorde det så godt under valget 25. mai. Blant mange flamlendinger lever forestillinger om dovne vallonere og om arbeidsløshet som går i arv.
Sånt opptar ikke de unge navnesøstrene Caro Leroy og Caro Mondelaers, opptatt med å pynte kafeterrassen med blomster i Belgias nasjonalfarger.
- Vi vet uansett lite om hva politikerne bruker penger på. Nå håper vi Belgia vinner.
- Men kjenner dere noen vallonere?
- Egentlig ikke.
Der ligger noe av problemet, mener tv-presentatoren Cristophe Deborsu. Flamlendere og vallonere leser ikke hverandres aviser, ser ikke hverandres tv-programmer og gifter seg ikke med hverandre. Mindre enn 0,4 prosent av ekteskapene i Belgia inngås over den interne språkgrensen, mens 4,4 prosent av ekteskapene er mellom belgiere og franskmenn og 2,2 prosent mellom nederlendere og belgiere. Sånn sett utgjør Christope Deborsu og Annick de Wit et usannsynlig par, han fra Vallonia og hun fra Flandern. Sammen har de skrevet boken Dag Bonjour (God dag på flamsk og fransk), med undertittelen hvorfor flamlendinger og vallonere er dømt til å skilles – men kanskje ikke vi.
Traumer
- Men hva bunner mistilliten mellom de to store språksamfunnene i?
- Ett traume er det franskspråklige borgerskapets kolonisering av flamlenderne i det 19. århundre. Om første verdenskrig heter det at de fransktalende offiserene sendte de flamske soldatene i døden. Akkurat det stemmer ikke, men slike myter og misforståelser spiller en rolle den dag i dag, Og de flamske nasjonalistenes samarbeid med de tyske okkupantene under den annen verdenskrig har etterlatt dype sår.
De to ønsker ikke noen belgisk skilsmisse. Men de ser – og merker på kroppen – hvordan vallonere og flamlendere stadig fjerner seg fra hverandre.
Lilleputtstater
Mest pessimistisk er Christophe:
- Om 12 år tror jeg at Belgia ikke lenger eksisterer som land. Da har vi en flamsk stat, en vallonsk stat, kanskje en mikrostat for den tysktalende minoriteten og en brusselsk stat. Brussels innbyggere vil ikke til Flandern, trolig heller ikke til Vallonia, mener han.
Katolisismen var et bånd mellom vallonerne og flamlenderne. Motstanden mot protestantismen var nettopp en motor da Belgia ble dannet.
- Men det båndet blir stadig tynnere, påpeker de to.
- Hva med fotballen?
- Spania har tidligere vunnet ett VM og to EM. Det gjorde ingenting med katalanernes selvstendighetstrang, sier Christophe Deborsu.
Bare Belgia
Når kampen mellom de belgiske, røde djevlene og Algerie sparkes i gang, er Brussels kafeer med storskjerm stappfulle.
- Flandern finnes ikke lenger, heller ikke Vallonia eller Brussel, utbryter en kvinne i rødt, gult og svart. –Bare Belgia.
Og når Belgia scorer det siste, avgjørende målet, koker Brussel i et for belgiere uvant nasjonalt jubelbrus.
Katrien Bruyland har fulgt kampen side om side med vallonere og ekte brusselborgere. Men hun uttrykker en dyp skepsis mot sine fransktalende landsmenn.
- Jeg skulle ønske vallonere og flamlendere kunne ha flere slike kvelder sammen. Men i et forhold må det være likevekt. Har du en partner som hele tiden ligger på sofaen uten å gjøre et slag, kommer du til et punkt der du sier at nok er nok.
