I sin avhandling argumenterer Martine Lien Engerud for at klynger med et sterkt offentlig innslag sjelden innfrir forventningene.

Hun studerte et konkret klyngesamarbeid, men mener resultatene til en viss grad er overførbare også til andre næringsklynger.

– Utgangspunktet mitt var at jeg jobbet i et offentlig eid, regionalt næringsutviklingsselskap. Der så jeg at det var knyttet en masse konflikter til prosjektene. Når jeg leste teoriene om klynger, fikk jeg dem ikke til å stemme med praksisen, forteller hun.

Nettopp teoriene om klynger og innovasjon har de senere år bidratt til en oppblomstring av offentlige strategier for næringsutvikling. Tanken er at geografiske konsentrasjonene av selskaper og forskningsmiljøer innenfor samme eller tilknyttete bransjer – sammen med virkemiddelapparatet og andre offentlige organer – skal påvirke konkurransekraften positivt gjennom økt produktivitet og innovasjon.

Når det ikke alltid går slik, skyldes det blant annet at offentlige og private aktører ofte ikke trekker i spann, mener Lien Engerud.

– Mens næringslivsfolkene vil ha handling og business, har representanter for det offentlige en tendens til ikke å være så resultatfokuserte.

Konflikter spiser tid

Ofte er flere offentlige aktører involvert i klyngesamarbeid – for eksempel Innovasjon Norge, Forskningsrådet, forskningsinstitusjoner og fylkeskommuner.

– I det offentlige er det en kultur for å fremme konflikter. Næringslivsfolk er opptatt av å legge problemene til side og komme seg videre. Det jeg fant, var at konfliktene spiste opp tiden og gikk utover prosjektutviklingen, sier Lien Engerud.

Hun understreker at ideen bak næringsklyngene er god:

– Å samle aktører, tenke strategisk og fremme innovasjon gjennom samarbeid. Men det brukes mye ressurser på klyngeprosjekter i Norge. Kanskje kan ressursene benyttes mer målrettet. Jeg savner en kritisk debatt om hva som kommer ut av klyngestrategiene.

Flere av næringslivsfolkene Lien Engerud intervjuet, fortalte at de hadde få forventninger til klyngeprosjektet.

Nyttige nettverk

I den grad de ville bruke tid på samarbeidet, var det for å bygge nettverk mot potensielle kunder.

– Ser man klyngesamarbeid som en form for nettverksbygging og «branding» av en næring, er det greit. Men tanken bak er jo at samarbeidet skal fremme innovasjon. At det virkelig skjer, finnes det få entydige bevis for, sier Martine Lien Engerud.

Opplever stillstand i vindklyngen

Blaaster Wind Technologies har vært med i den midtnorske vindklyngen siden starten.

– Vi kan ikke si at vi har fått så mye ut av det, sier administrasjonssjef Camilla Jørås Larsen.

Trondheimsselskapet utvikler og produserer vindturbiner.

– For at en klynge skal fungere, er det en forutsetning at det finnes et marked. Men nå har hele vindkraftmiljøet landet. Det vi trodde skulle bli det nye industrieventyret i Midt-Norge, ser ikke ut til å bli noe av, sier hun.

Selv om også kraftselskapene – som skal stå for utbyggingen av vindkraft – er med i klyngen, mener Jørås Larsen at de er lite flinke til å dele informasjon.

Skuffete bedrifter

– De har kjørt noen utviklingsprogram for leverandørene. Men jeg tror veldig mange bedrifter er skuffet nå. Når det gjelder utbygging av vindkraft, er 60 til 80 prosent investeringer i vindmøller. Resten er infrastruktur. Vi har utviklet vindmøller, men er et ungt selskap. Hvis vi hadde fått muligheten til å levere, kunne vi dratt med oss en skog av underleverandører, sier hun.

Hun forteller at de har jobbet mye opp mot kraftsselskapene.

– De hevder at de må bruke store, utenlandske selskaper, og ber oss komme tilbake når vi er blitt større. Men hvordan skal det kunne skje når vi ikke engang får muligheten til å prøve oss i hjemmemarkedet, spør hun.

– Så selv om det skulle bli utbygging, vil bare en beskjeden del falle på lokale leverandører.

Møteplass

Jørås Larsen mener klyngen har fungert som en bra møteplass. At representanter for offentlig myndigheter har dyrket konflikter, er ikke hennes erfaring.

– Innovasjon Norge har finansiert klyngen, men lagt få føringer på arbeidet. Samtidig handler vindkraftutbygging mye om politikk. Og kraftselskapene er jo halvoffentlige. Så lenge de ikke trykker på knappene, opplever vi stillstand. Det er ikke klyngens skyld, men i denne situasjonen er det vanskelig å utløse det potensialet som burde være der, sier Jørås Larsen.

Hun jobber selv i et innovativt selskap. Men har klyngen utløst innovasjon?

– Ikke for vår del. Men noen medlemsbedrifter har funnet hverandre gjennom nettverket, sier Camilla Jørås Larsen.

Venter på vindkraft-investering

– Hjemmemarkedet er ikke på plass ennå. Men i klyngen er det stor aktivitet, sier daglig leder for Wind Cluster Norway, Vegard Saur.

– Vi venter på konsesjonshavernes investeringsbeslutning. Den regner vi med at vil komme i 2015.

Det dreier seg om store utbygginger på til sammen rundt 20 milliarder - blant andre Vikna 2, Fosen og Snillfjord.

I mellomtiden har vindklyngen jobbet med å legge til rette for at regionale og nasjonale leverandører er konkurransedyktige når utbyggingen blir en realitet.

– Men vi jobber også internasjonalt, mot Sverige, Tyskland og ikke minst Storbritannia. Der foregår vindkraftutbyggingen utelukkende til havs. Gjennom oljevirksomheten har Norge stor kompetanse på energiproduksjon under tøffe forhold. Den kan vi overføre til havbasert vindkraft, fremholder Saur.

Møteplass

Han legger vekt på klyngen som møteplass, ikke bare mellom medlemsbedriftene.

– Vi knytter bedriftene nærmere forskningsmiljøene og de internasjonale markedene. Men det er avgjørende for denne typen samarbeid at bedriftene sitter i førersetet og styrer skuta. Det er vi et eksempel på, sier Saur.

Vindklyngen har vært med i Arena-programmet siden 2009.

– Uten den offentlige finansieringen ville vi ikke vært i stand til å bygge opp en organisasjon.

– Hva med innovasjon?

– Til høsten skal vi ha en evaluering. Da vil vi få vite mer om de konkrete resultatene. Men tilbakemeldingen fra medlemsbedriftene er at vi gjør en god jobb, sier Vegard Saur.