Dreiers Minne ligger ved Geitfjellet. En liten perle av en plass. Den er godt gjemt i terrenget, og ble antagelig bygd for over ett hundre år siden. Flere har bidratt til at den i dag fremstår som et herlig krypinn midt i Bymarka.
Et stykke av himmelen
Henrik Dreier skrev i hytteboka i 1936 følgende: «Dette er mitt lille stykke av himmelen og mitt Sanctuary. Her ute i det fri føler jeg meg nærmere Gud, ved å beundre det storslagne verk som utfolder seg for mine øyne når jeg betrakter Guds frie natur, med de vidunderlige og uutgranskelige sammensetninger.
Dreiers «little Bit of Heaven» oppdaget han en av de siste søndager i mai 1933. Han var da i følge med Johan Ler, Solveig Gundersen og Henny Sørensen.
Barfrost og bekmørkt
Myrene er hvite av rim. Bakken er hard og bekken er blitt til is. Tussmørket kommer tidlig denne ettermiddagen mens vi rusler fra Tømmerdalsveien og inn mot foten av Geitfjellet. Innunder fjellet ligger hytta. Det skal letes litt før du finner den første gang - det er noe av spenningen med hyttejakten. Det finnes ikke skilt som viser veien, Dreiers minne skal du lete litt etter.
Bymarka er stille på denne tiden. Fuglesangen fra i sommer er borte. Mens mange sitter hjemme og venter på nysnø og skiføre på denne tiden av året, kan ivrige markatravere oppleve at november og barfrost byr på en rekke turmuligheter selv om vinteren lar vente på seg. Det er utmerkede forhold for fot- og sykkelturer, og med en brukbar hodelykt klarer du deg fint i mørket også.
Noen tar i døra
Siden hytta ble bygd, har vedlikeholdet variert, men alltid er det noen som har tatt tak og sørget for at den står åpen for alle som respekterer jobben som er nedlagt.
Mens vi sitter og leser i skinnet fra stearinlys rundt bordet i hytta, hører vi lyder utenfor. Noen tar i dørhåndtaket. Inn kommer to karer; Eskil Hoel og Stian Stræte. Arbeidskollegene fikk et innfall på jobb at de skulle ut og lete etter Dreiers Minne denne kvelden.
– Tenk at vi sitter her. Det er vel bare seks timer siden vi fant ut at vi skulle ta en tur for å prøve å finne hytta vi fant på en facebookside, sier Eskil.
Med pølser og potetsalat i sekken la de ut på turen.
– Vi bruker marka altfor sjelden, selv om vi er interesserte i friluftsliv. Jeg ser alt på tv av Lars Monsen og kan alle episodene utenat. Men jeg er for dårlig til å komme meg ut selv, sier Eskil.
De to har ikke noe imot at det allerede er folk i hytta når de kommer frem. For da er det allerede fyr på ovnen – og de to er sosiale fyrer.
Ut i mørket
– Jeg synes det er kjedelig å dra på tur alene og orker sjelden å samle folk for å dra ut. Jeg liker den sosiale biten med god mat og kos, forteller Stian.
Etter å ha delt maten sin med oss er det tid for de to å returnere. De klatrer ut den lave døra og går ut i mørket.
– Vi kommer tilbake, sier de.
Mye besøkt
Dreiers Minne holdes i dag i orden av privatpersoner. Ifølge hytteboka er den godt besøkt. En av dem som bidrar mye er Nils Jørgen Aunaas. Sammen med en kameratgjeng har han hatt samling her en gang i året i 17 år.
– Mitt bidrag til at det holdes i orden er beskjedent, sier Aunaas.
Aunaas sier historiene som går om at hytta var tilholdssted for motstandsfolk under krigen bare er oppspinn.
– Slike mystiske plasser får ofte enda mer mystikk over seg enn det som er tilfelle.
Historien sier at Dreier overlot hytta til speiderne da han selv ble for gammel til å bruke hytta. De holdt den i stand, men ungdom fra Trolla brukte den som festplass og herjet en del med den. Så tok Bymarkveteranene tak og satte den i stand. Deretter har privatpersoner sørget for å vedlikeholde stedet, sier Aunaas.
LES ANDRE ARTIKLER I SERIEN:
APRIL: Nå våkner marka
MAI: Fisketur i urskogen
JUNI: Vannveien i Bymarka
JULI: Pannekaker ved Svarttjønna
AUGUST: Lengdehopper på spranget
SEPTEMBER: Høstnatt i elgens rike
OKTOBER: Bymarkas skjulte hyttefelt