Les kapittelet fra boka «I skyggen av Eggen» om det som skjedde da Nils Arne Eggen sa nei til RBK-jobben foran 2013-sesongen og Per Joar Hansen ble valgt foran Trond Sollied:

Eiendomskongens avklaring

Etter tapet i Molde så det mørkt ut med tanke på et nytt seriegull til Lerkendal. Halmstrået Ivar Koteng klamret seg til, var at Rosenborg kunne vinne borte mot Strømsgodset helga etter.

Men på Marienlyst ble det et nytt nederlag, et av de aller tyngste på lang tid. Rade Prica skapte håp da han førte RBK opp i ledelsen etter 64 minutter, men Ola Kamara og Peter Kovacs satte spikeren i kista for Rosenborgs drøm om mesterligaspill året etter. Det endte 2-1 til Strømsgodset.

Tapsrekken fortsatte. 3-1 mot Metalist Kharkiv i den vanskelige bortekampen i Europaligaen, og deretter 0-1 mot et av seriens aller svakeste lag, Fredrikstad.

Da var det blitt midten av november, en tid der mediene vanligvis ville ha vendt fokus mot Petter Northug og vinteridrettsutøverne. I stedet eksploderte interessen for det som skjedde i Rosenborg. RBK hadde tapt fem kamper på rad og gitt fra seg muligheten til å vinne tilbake hegemoniet i norsk fotball. Ole Gunnar Solskjær og Molde hadde rykket fra. Vinnerkulturen som Erik Hamrén hadde fått tilbake i troppen var borte.

Klubbledelsen hadde allerede tatt grep. Bård Wiggen skulle ta Trond Henriksens plass som assistenttrener. Rambo ble henvist til å være spillerutvikler i 2013-sesongen.

Wiggen hadde vært utenfor Trøndelag og høstet nyttige erfaringer. Han hadde vært hovedtrener i Mjøndalen, Aalesund og Start. I 2008 reiste han til København for å bli Ståle Solbakkens assistent i FCK. Wiggen ble med Solbakken videre til Köln. Han kom til Rosenborg etter å ha hatt en korttidskontrakt med Lillestrøm i siste halvdel av 2012.

Tirsdag 13. november, to dager etter tapet mot Fredrikstad, innkalte Ivar Koteng til ekstraordinært styremøte. Der ble det klart at RBK-toppene måtte forberede evalueringen av en ny skuffende sesong umiddelbart og levere en rapport til styret innen 6. desember.

Da evalueringen lå klar, fikk styret bekreftet det enkelte hadde tenkt i lang tid. Som Ola By Rise i 2004 ble Jan Jönsson beskrevet som for snill. Tydelighet og konsekvens av handlinger ble etterlyst, samt et fast spillemønster. Han måtte byttes ut.

Evalueringsprosessen var regissert av Trond Alstad og involverte hele spillergruppa og støtteapparatet. Tirsdag 4. desember sto Koteng sammen med Erik Hoftun og Jönsson inne på Brakka. Et par meter unna var en journalist fra TV 2.

RBK-trioen tok fatt i temaet som opptok de aller fleste trøndere, Jönssons fremtid. Med et lydnivå som ikke førte samtalene videre til representanten fra TV 2, ga Hoftun og Koteng den vonde beskjeden som ble banket gjennom av styret kvelden før.

Jönsson var ferdig i Rosenborg. Han fikk valget om å bli med laget til Tyskland for å lede klubben for siste gang i bortekampen mot Bayer Leverkusen, eller gå med en gang. Han valgte å bli med, men de som var med på reisen så tydelig at han var preget av at det var siste tur med gjengen.

7. desember 2012 ble Brakka igjen sentrum for medienes oppmerksomhet. To og en halv uke før julaften skulle fotballsesongen egentlig være over. Turbulensen både rundt trenersituasjonen og de skuffende resultatene skapte verken julestemning eller julefred på Lerkendal.

Rosenborg hadde på ny kalt inn til pressekonferanse, som de gjorde da By Rise ble sittende ved siden av Brattbakk, Hoftun og Bratseth i 2004, og da Tørum tok til tårene i 2007. Klokken var 19.00 en kald fredagskveld, rett etter at Rosenborg kom hjem fra 0-1 mot Bayer Leverkusen,  sesongens siste kamp.

TV2 og NRK var på plass på Brakka i god tid, sammen med et knippe andre journalister. Nils Heldal stakk innom. Det samme gjorde en dresskledd Bjørn Hansen, på vei til julebord.

Ingen fra RBK-ledelsen var å se. Pressekonferansen ble utsatt med en halv time ettersom flyet fra Tyskland var forsinket. Etter hvert dukket de opp, Stjernen, Koteng, Jönsson og Hoftun. I den rekkefølgen stilte de seg opp foran en reklamevegg i Brakkas andre etasje, i styrerommet.

Alle visste hva som skulle skje, det hadde Adresseavisen fortalt i god tid på forhånd. Jönsson viste ikke antydning til bitterhet der han ga sin versjon av det han opplevde. Som niendemann etter Eggens avgang i 2002 var han nå ferdig på Lerkendal.

Samtidig som Jönssons avgang ble offentliggjort, proklamerte Koteng at Rosenborg nå skulle finne tilbake til røttene. Det betydde enda en kursendring, bort fra valget klubbledelsen tok da Hamrén ble hentet før 2008-sesongen.

Mangel på tydelig angrepsspill var begrunnelsen for at Jönsson ikke lenger var ønsket i Trondheim, den samme argumentasjonen som ble brukt av Hamréns kritikere et par sesonger tidligere.

Koteng ville rette oppmerksomheten på offensiv samhandling og struktur. Rosenborg ønsket en trener som behersket 4-3-3 og som var opptatt av samtidige bevegelser offensivt. Med andre ord en trener som hadde de samme egenskapene som vikaren fra høsten i 2010. En vikar som ledet klubben til seriegull, men som ble vraket til fordel for nettopp Jönsson.

Rosenborg-styret kopierte nå bortimot det som ble gjort i 2006 og som mange har ristet på hodet av senere. De vedtok Rosenborgs formasjon.

Som en konsekvens av «tilbake til røttene»-tankegangen, dukket naturlig nok spørsmålet om Nils Arne Eggen opp. Om noen skulle føre Rosenborg tilbake til sine røtter, med den spillestilen de var kjent for, fantes det i utgangspunktet ingen bedre kandidat enn ham.

RBK hadde jaktet etter kopier i hele perioden fra 2002 til 2007. Historien viser hvordan det gikk. Argumentasjonen som ble brukt mot å ansette Eggen permanent i 2010 var at Rosenborg hadde bestemt seg for å gå en annen retning og fortsette i sporet etter Hamrén.

Fantes det derfor nå i det hele tatt argumenter mot å gå til Eggen og spørre om han igjen ville hjelpe Rosenborg?

Koteng svarte bastant «nei» på spørsmålet om Eggen var blant kandidatene til å overta da Jönssons avgang ble offentliggjort. Svaret kom etter at styrelederen hadde grublet fælt i mange måneder. Da Koteng gikk inn i styret vinteren 2012, ønsket han svar på et spørsmål som plaget ham. Han kunne ikke begripe hvorfor klubben lot en av Europas beste trenere og en ressurs som Eggen være ubrukt.

Noe av det første han gjorde var å gå en runde i miljøet. Han spurte sentrale RBK-personer direkte: «Hvis RBK vinner to kamper denne sesongen og taper resten, setter vi da inn Nils Arne?»

Alle han spurte sa nei. Koteng fikk til svar at hvis Eggen igjen blir ansatt som hovedtrener, forsvinner både spillere og administrasjonen fra Lerkendal. Han fikk høre at Eggens lederstil rett og slett er for krevende.

Etter comeback-høsten i 2010 var Eggen uten noen formell posisjon i Rosenborg. Han var imidlertid fortsatt ofte innom Brakka og uttrykte sin mening. Før 2012-sesongen sa han ja til å lede hjembygdas 4. divisjonslag Orkla. Det ble opprykk på første forsøk.

Sesongen etter fortsatte han å lede laget til toppen av 3. divisjon. Klubben var lenge med i kampen om opprykk til 2. divisjon. Mye tydet på at fotballfilosofien fortsatt holdt mål.

Koteng syntes det var trist at en av Europas beste trenere ikke ble benyttet i større grad. Han undret seg om det var fordi klubben var for feig og ikke turte å sette ham på plass, eller om han var en type som det ikke var mulig å sette på plass.

Utpå sommeren i 2012 hadde Koteng fortsatt ikke funnet et godt svar på hvorfor klubben ikke ønsket Eggen som trener. Samtidig trodde han Eggen forventet at den nye styrelederen skulle gjeninnsette ham. Kotengs teori var slik: Eggen er ekstremt flink, men samtidig svært krevende for omgivelsene, noe som kan forveksles med dårlig folkeskikk.

Og han tenkte at Eggen ikke hadde vært en like dyktig fotballtrener hvis han ikke hadde vært så krevende å forholde seg til.

Var det slik at Manchester Uniteds spillere til enhver tid oppfattet Alex Ferguson som en godslig bestefar-skikkelse? Svaret er definitivt nei. En av årsakene til at Rinus Michels klarte å forme sine lag slik han gjorde var hans strenge disiplin.

Selv er Koteng ikke i tvil om at en må ha det litt vondt for å lykkes, at det må være litt ubehagelig.

«Hvorfor skal det være behagelig?» spør Koteng. «Kommer du til kvartfinalen i Mesterligaen med å ha det behagelig?» Han svarer selv på sitt eget spørsmål: «Jeg tror ikke det går an.»

13 år etter at han satt på Westfalenstadion og opplevde sitt livs høydepunkt med Rosenborg, bestemte Koteng seg for at det måtte en avklaring til. Han måtte prate med Eggen. Han ønsket både å finne frem til svaret på om Eggen var mannen som skulle erstatte Jönsson, og samtidig avklare både hans egen og Eggens forventninger til trenerlegendens rolle i klubben.

Etter hva han hadde hørt av dem han pratet med på Brakka, så Koteng for seg at møtet kom til å fortone seg omtrent slik: Han ville bli jaget ut av rommet de satt i, for deretter å bli oppringt av Eggen igjen etter et halvt døgn.

Praten ble ikke så dramatisk som Koteng fryktet. Det endte slett ikke med at trenerlegenden jaget eiendomskongen bort. Det som skjedde var derimot at Eggen svarte at det ikke var aktuelt for ham å ta på som hovedtrener for Rosenborg. Han sa at han rett og slett ikke hadde energi nok. Dermed følte Koteng at han fikk parkert det spørsmålet.

Men kunne svaret blitt et annet om Eggen virkelig hadde følt seg ønsket av hele klubben?

Trenerlegenden var godt kjent med motstanden mot ham på Brakka. Han skjønte hvilke reaksjoner et nytt Eggen-comeback ville ha skapt i organisasjonen.

Det andre spørsmålet Koteng satt med – hvorfor RBK ikke har vært i stand til å utnytte den ressursen de hadde i Eggen – ble stående ubesvart. Koteng følte at forholdet dem imellom foreløpig ikke var tett nok til å diskutere den saken. For selv om Eggen sa nei og slik sett satte kroken på døra for et nytt comeback, mente Koteng at Eggens kompetanse som en av verdens beste fotballtrenere måtte kunne utnyttes bedre.

Etter at Jan Jönsson var ute, spurte han seg selv: «Hva er alternativet?»

Rosenborg hadde nettopp sparket alternativet. En ekstremt ryddig og profesjonell fotballtrener. Jan Jönsson fremsto som en gentleman i all sin fremferd.

«Jan Jönsson representerer det motsatte av Eggen,» sier Koteng.

«Da mister du kanskje det som trengs for å få det til.»

Da han kom inn i Rosenborg-styret var et av de andre medlemmene Marit Breivik. Hun er en av de mest suksessrike norske trenerne innen lagidrett noensinne.

Breivik fremsto som den rake motsetning til høyrøstede mannlige kolleger som kommanderte sine spillere på banen. Den tradisjonelle lederstilen – der kjeft, frykt og stemmebruk var fremtredende – ble under Breivik byttet ut med involvering, inkludering og demokrati. Det førte til at spillerne forpliktet seg til å ta et stort ansvar på banen.

Det tok Breivik fem år før Norge vant sitt første internasjonale mesterskap. Deretter ledet hun verdens beste lag i store deler av det første tiåret etter årtusenskiftet.

Kontrasten til hennes forgjenger på det norske landslaget, Sven Tore Jacobsen, var slående, men begge oppnådde suksess. Det er langt enklere å se likhetstrekk mellom Jönsson og Breivik enn mellom den svenske RBK-sjefen og Eggen. Som Eggen måtte Breivik få både tid og tillit til å bygge et mesterlag.

Det fikk aldri Jönsson. Da Jönssons skjebne var avklart, samlet RBK-styret seg på Brakka for å diskutere hvem som skulle bli Rosenborgs nye hovedtrener.

De fikk presentert en liste med litt over ti navn. Kandidatene de vurderte var Dag-Eilev Fagermo, Ronny Deila, Tom Nordlie, Nils Arne Eggen, Ola By Rise, Trond Sollied og Per Joar Hansen. Alt pekte denne mandagen for at Perry var mannen Rosenborg burde gå for.

At Perry kjente RBK-filosofien og -kulturen ut og inn var avgjørende. Hans evne til å opptre med autoritet spilte også inn. I tillegg var suksessen med U21-landslaget en medvirkende faktor til at Hansen ble sett på som det beste alternativet til å erstatte Jönsson. Så fikk det bare være at han ennå ikke hadde fylt 50 år, ett av kriteriene som ble lagt til grunn under Hamrén-ansettelsen.

En uke etter pressekonferansen med Jönsson ble det reprise på seansen, da med en ny hovedperson. Mannen som mislyktes da han overtok etter By Rise i 2004, ble på ny veid og nå funnet tung nok. Nå skulle Per Joar Hansen skape ny giv, levere seriegull og lede Rosenborg mot en ny æra med Champions League-kamper i dugg og flomlys mot europeiske storlag.

Det hadde gått fire måneder siden Koteng sa at noe ville skje hvis han ikke så forbedringer av spillestilen.

Perry gjorde det helt klart at det var uaktuelt å gå inn i en kamp med Eggen om stillingen. Dersom Eggen var aktuell, ville Perry melde seg uaktuell. Han følte tidlig at det var nettopp han selv som var Rosenborgs klare førstevalg denne gangen.

RBK-supporterne var ikke udelt begeistret for valget ledelsen hadde tatt. Tross stor suksess med det norske U21-landslaget, som han hadde ført til EM-sluttspill, ble det uttrykt sterk usikkerhet rundt Perry.

«Resirkulering» var et ord Kjernen-talsmann Kenneth T. Kjelsnes tok i bruk. Tvilen ble etterfulgt av bannere som ble hengt opp av misfornøyde supportere natt til 12. desember. «Inn med Perry = Ut med ambisjonene», sto det på ett av dem. «Nei til Perry» og «Hoftun må gå» på to andre. Hovedinngangen på Brakka var tildekket med et stort banner, hvor teksten lød «Perry? Nei takk».

Det hele toppet seg da Jan Guldahl ved Trondheim Øyelegesenter, en av RBKs sponsorer, rykket inn helsides annonser både i Trønder-Avisa

og Adresseavisen. Han kritiserte klubbledelsen og mente de burde hente Eggen tilbake. Eggen, som ferierte på Hawaii, var på dette tidspunktet utilgjengelig. Da VG endelig fikk tak i ham, nøyde han seg med en kort kommentar til at Perry var ansatt: «Jeg har stilt meg bak det valget. Det har kommet frem at både jeg og klubben står bak det. Ferdig med det.»

Reaksjonene på at Perry kom inn for å lede Rosenborg tilbake til sine røtter, mens Eggen fortsatte som trener på breddenivå, stoppet ikke opp. På klubbens årsmøte 28. februar 2013 tok debatten en ny vending. Jan Guldahl, mannen bak avisannonsene, gikk opp på talerstolen og lurte på hvorfor Eggen ikke var aktuell til å etterfølge Jönsson.

Koteng svarte at Eggens navn sto på blokka, men ikke var med i de siste rundene da RBK skulle finne ny hovedtrener.

Deretter gikk Eggen selv opp på talerstolen. RBK-ledelsen var forberedt på at temaet kunne dukke opp. Hoftun og Alstad hadde diskutert saken på forhånd, sett for seg ulike scenarier og bestemt seg for hvordan de skulle håndtere det. Strategien var å svelge en del av det som måtte komme. Selv om de så at det kunne være fristende, ville de ikke si noe som kunne rokke ved bildet av Eggens posisjon i klubben. Det mente det bare ville slå tilbake på dem selv.

Alstad satt sammen med styret og hadde øyekontakt med Hoftun, som satt i fremste rekke i salen. Til årsmøtet var Eggen klar på at det var feil av Rosenborg å ansette Jönsson, på grunn av hans fotballfilosofi. I innlegget navnga Eggen Hoftun, Alstad og Svendsen i RBK-ledelsen, og mente de måtte være villige til å innrømme at de ikke ønsket ham da Hamrén fikk den svenske landslagsjobben i 2009.

Han lurte på hva det var med ham som person som var årsaken til det. Videre sa han at dette hadde plaget ham. Eggen, som poengterte at han sto bak valget av Perry som ny hovedtrener, mente klubben måtte gå til kjernen for å få lagt temaet bak seg. Eggen stilte i realiteten det spørsmålet Koteng satt med og det mange trøndere har ønsket svar på: Hvorfor ville ikke Rosenborg ha landets beste fotballtrener når han selv meldte seg til tjeneste og var motivert for oppgaven?

Svaret sportssjefen ga årsmøtet denne kvelden handlet lite om Eggens væremåte, men om klubbens retning. Hoftun begrunnet valget om å si nei til Eggen med beslutningen klubben tok om en kursendring i 2008, at Eggen nærmet seg 70 år i 2010, og at de ikke så på ham som noen langvarig løsning.

Argumentasjonen er ikke enkel å bli klok på. Hvis kursendring var argumentet i 2010, hvorfor gikk da ikke klubbledelsen hardt på Eggen nå, som RBK hadde endret kurs igjen og skulle vende tilbake til den spillestilen Eggen mestret best av alle?

Rett nok hadde Eggen sagt til Koteng tidligere på året at han ikke var aktuell. Men klubben hadde lite å tape på å spørre om han hadde endret standpunkt, hvis det virkelig var slik at de ønsket ham som hovedtrener igjen. Hvis langsiktighet var et argument, hvorfor ga de da Jan Jönsson sparken allerede etter to sesonger? Og det at Eggen snart var 70 år, var det et argument godt nok?

Eggen hadde med engasjementet i hjembygda vist tegn på han fortsatt dugde som fotballtrener. Eksemplene er mange på fotballtrenere som praktiserer på toppnivå om de er 70 år eller eldre. Alex Ferguson er jevngammel med Eggen og holdt det fint gående til våren 2013. Egil «Drillo» Olsen er året yngre og var på denne tiden fortsatt aktiv.

Eggen ga klubbledelsen en mulighet til å gi både ham og resten av Trøndelag et skikkelig svar på hvorfor Rosenborg ikke ønsket ham tilbake som permanent hovedtrener, da han meldte seg til tjeneste i 2009. Svaret han fikk var ikke tilstrekkelig til å sette punktum for diskusjonen som med ujevne mellomrom hadde blusset opp i Trøndelag de siste ti årene.

«Dette er et ømtålig tema», sier Trond Alstad. «Han stakk kniven i Erik Hoftun. Det burde han holdt seg for god til.»

Hroar Stjernen, som da hadde ledet Rosenborg i et snaut år, mener diskusjonen ikke ville ha stoppet, uansett hvor detaljert klubbledelsen hadde vært i sitt svar. Da spørsmålet dukket opp på årsmøtet, tenkte Stjernen: «Blir denne historien aldri ferdig?».

Svært mye av det Eggen sto for er godt nok i dag, men kanskje ikke alt. Dette var konklusjonen Koteng kom frem til.

«Nils Arne Eggen er en fantastisk flink fyr som skal være ønsket som RBK-trener lenge etter at han er i stand til å trene laget», sier Koteng. «Jesus er jo ønsket fortsatt, han.»

I tillegg til argumentene Hoftun la frem på årsmøtet i 2013, handler det, slik Koteng forstår det, om manglende folkeskikk fra trenerlegenden. At det rett og slett blir for ubehagelig, at han blir for rett frem.

«Svakheten med Nils Arne Eggen var at han ikke greide å skape en trygghet rundt seg, slik at folk fikk bygget opp sin kompetanse og selvtillit», sier Koteng. «Han visste jo best bestandig.»

Koteng sier han ikke er opptatt av å finne noen ny Eggen, men at hele klubben må skape en kultur som tar med seg det beste fra storhetstiden og samtidig bringer inn noe nytt.

Et sentralt spørsmål er hva det faktisk var med Eggen som gjorde RBK til et av Europas beste lag. Etter å ha søkt i RBK-organisasjonen i to år, har Koteng ikke funnet noe eksakt svar på det. Dermed er det kanskje forståelig hvorfor Rosenborg-styret ofte har valgt feil når de gjentatte ganger har forsøkt å hente inn en ny sjef som skal fylle tomrommet etter Eggen. Best lyktes de da de søkte etter noe helt annet, og fant Erik Hamrén.

Eggen selv mente Perry var et meget godt valg som Rosenborg-trener. Det er ikke det saken handler om. Da Jönsson fikk sparken og Perry var på vei inn, ble Eggen aldri spurt direkte om han var villig til å overta. Selv tror han det skyldtes frykt for at han kunne si ja. Om han hadde fått spørsmålet, ville svaret høsten 2012 ha blitt det samme som han sa til Koteng tidligere på året.

Eggen hadde sagt nei. «Jeg hadde lyst til å fortsette i 2011, men har det ikke i dag. Jeg vet hvor mye tid og krefter det tar og vet ikke hvor lenge jeg lever.

Det er greit at jeg har vært på Lerkendal hele mitt liv, men jeg behøver ikke avslutte der, grave meg ned på midten.»

Selv mener han det er uproblematisk dersom de som er kritiske til innsatsen hans høsten 2010 legger frem sine argumenter for offentligheten.

Argumentet om at han ikke videreførte det Hamrén hadde innført, betegner han som fotballfaglig argumentasjon på lavnivå.

«Jeg ryddet bort det som var mest tøvete. Jeg tok tak i spillergruppa, som ikke var vant til å trene. Vi skulle jo forberede oss til Champions League. Da jeg kom, var vi ikke i nærheten av nivået. Selvsagt måtte jeg forme laget. Jeg var jo ansatt som produktutvikler og arbeidsleder.»

Hva tror så Eggen selv er årsaken til at Rosenborg-ledelsen sa nei til ham, da han meldte seg tilgjengelig på høsten i 2009?

«Jeg kan ikke skjønne hvem som har bedre erfaring til å trene Rosenborg enn meg. Hvem har bedre kunnskap til å gjøre det? Det er derfor jeg sier dette: Det må jo være noe med min person. Jeg tror det skyldes redsel for de endringene jeg ville ha foretatt i klubben, ut fra hvordan jeg mener Rosenborg skal drives. Svaret ligger nok i at ledelsen i Rosenborg Ballklub er livredd for min kunnskap.»