Trondheim dominerte i lagidrettene for 15 år siden. Konsekvens: Hele 15 spillere i troppene til verdensmesterskapene i fotball og håndball for kvinner, ishockey-vm for herrer og EM-kvalikkampene i fotball for herrer.
Nå er det kun fem igjen. Tre av dem, Inger Ane Hole, Guro Reiten (begge Trondheims-Ørn) og Maren Gundersen (Byåsen), er foreløpig langt unna å være sikre kort i landslagsuttakene. Mikkel Diskerud (I USAs VM-tropp) og Tore Reginiussen (i troppen til EM-kvaliken mot Italia) er noe mer etablerte.
– Jeg synes det er skremmende tall. Man liker jo å se på Trondheim og Trøndelag som en bauta i norsk idrett. Man kan begynne å lure på om man har sovet i timen og ikke vært nok fremoverrettet i periodene man har gjort det bra. Det er da man må utvikle seg videre.
Det sier tidligere landslagsspiller i fotball, Ragnhild Guldbrandsen, til Adresseavisen.
Bedre treninger
Hun var en av hele fem Ørn-spillere i VM-troppen i 1999, da Norge kom til semifinalen.
– Det var utrolig motiverende å være en del av et slikt toppmiljø til daglig. Det ble selvfølgelig stilt veldig høye krav, og det førte til at man ikke kunne sette på håndbrekket. Det var kamp om plassene også på klubblaget, og det ga en treningshverdag som ble veldig bra, sier Gulbrandsen.
Likevel var det ikke nok, og trener Sturla Voll sørget for at Ørn-jentene fikk bryne seg på herrespillere på treningene.
– Det var for å få opp tempoet, sier Gulbrandsen, som mener klubben var preget av en nysgjerrighet om hvordan hele tiden bli bedre.
Laget foran enkeltspilleren
Trine Haltvik tok VM-gull i håndball samme år.
– Det var jo en selvfølge å være god i Trondheim. Det var skapt en vinnerkultur og en fantastisk treningskultur, sier hun.
Landslagslegenden nøt godt av den brede lagidrettssuksessen i Trondheim på den tiden. Rosenborg herjet i Mesterligaen, Trondheims-Ørn var landets suverent beste lag over en lengre periode, mens Trondheim ishockeyklubb kjempet i toppen. Samtidig tok Byåsen seg til kvartfinalen i Mesterligaen to sesonger på rad.
– Det var morsomt å ta del i. Å se at andre i Trondheim lyktes gjorde at vi også hadde lyst til å vinne. Det smittet over, sier hun.
På den tiden var herrelandslaget fortsatt regnet for å være et solid landslag i Europa. Norge kvalifiserte seg for EM sommeren etter, blant annet gjennom kvalikkampene høsten 1999, og Rosenborg var naturligvis godt representert.
– I glansdagene føler jeg at fokuset på å utvikle gode lag var stort. Laget ble veldig godt, og spillerne ble på en måte gode som følge av det. Her ser jeg en sammenheng mellom både RBK, Ørn og Byåsen, sier RBKs Bent Skammelsrud.
– Dette gjorde jo videre at enkeltspillerne fikk plass på landslag og ble solgt utenlands, følger han opp.
Pushet hverandre
Haltvik forteller om en tid der man konkurrerte i nær sagt alt.
– I Byåsen hadde vi en løype vi skulle gjennom før treningene, og da var det om å gjøre å komme først tilbake til hallen. Det var konkurranse på alt – også på oppvarmingene, sier hun.
Skammelsrud forteller om hvordan Rosenborg-spillerne pushet hverandre.
– Myten om at RBK spilte best, men trente minst, stemte ikke. Det var intern justis på det, og vi trente mye på egen hånd utenom fellestreningene. Det var en klar toppidrettskultur, sier han.