Når Petter Northug fortsetter å klandre Krister Sørgård for vrakingen fra OL-laget i 2006, uttrykker det en langsint bitterhet som er vanskelig å forstå. Det som Krister Sørgård gjorde i beste mening, fordi han opplevde at et OL i tynnluft kom for tidlig for Northug, karakteriseres som kameraderi av Northug-leiren.

Den eneste gode grunnen til å henge fast i gammelt fiendskap, er at Petter Northug kan bruke den snart ni år gamle vrakingen som motivasjonsfaktor. Slik han har gjort lenge. Det gir grunnlag for å mene at Sørgårds omdiskuterte avgjørelse bidro til Northugs enorme suksess i ettertid.

Kontroversene står i kø i Petter Northugs kjølvann. Når han ikke skaper dem selv, så får han hjelp av faren. I boken langer John Northug ut mot skiforbundet for at de la for store byrder på sønnen.

Det kan meget vel tenkes at skiforbundet brukte Northug for det han var verdt i sponsorsammenheng. I så fall skiller det seg lite fra for hva andre frontfigurer som Bjørn Dæhlie, Marit Bjørgen, Therese Johaug og Aksel Lund Svindal har opplevd.

I andre sammenhenger var det slik at Petter Northug fikk alle fordeler. I virkeligheten var han et lag innad i landslaget med stor frihet og personlig støtteapparat. Han fikk en sjelden særbehandling. Det toppet seg da han stilte med egen buss i Tour de ski.

Faktisk gikk særbehandlingen så langt at det skapte misnøye blant de andre på laget. De likte ikke at landslagstreneren brukte mye mer tid på Northug enn resten. Ledelsen mislyktes i den vanskelige balansegangen mellom å dyrke eneren og skape lagfølelse.

Når man ser tilbake, er det slik at det heller ble utøvd for lite enn for mye ledelse. Jeg mener at langrennsledelsen ikke valgte å ta de rette slagene. Petter Northug, med farens hjelp, vant noen strategiske seiere og siden lot han seg ikke temme av noen autoritet i Norges Skiforbund. Hver sesong og hvert mesterskap var ledsaget av konflikter.

Noen av oss har oppfattet det slik Petter Northugs viktigste grunn til å gå ut av landslaget, ved siden av den økonomiske, var et anstrengt forhold til enkeltpersoner. Han er ikke den eneste som har blitt litt «sliten» av å leve opp til retningslinjer og regler i dette konkurransesamfunnet. Det er til å forstå at den ekstreme individualisten ønsket seg friere tøyler.

Den ferske bokutgivelsen bekrefter de tette familiebåndene. John Northugs rolle som den egentlige sjefen i Team Northug, vil alltid skape utfordringer. Som fedre flest er ikke pappa John i stand til å se sin sønn i et objektivt lys. Når han går i krigen for sin sønn, gjør han det med et temperament som er krevende å forholde seg til for omgivelsene.

Boken forteller Northugs versjon av fyllekjøringen, men den hopper bukk over vesentlige momenter og etterlater mange ubesvarte spørsmål.

Etter Sotsji-OL har Petter Northug bedt om ro. I det lange løp gjør det seg dårlig å stå frem bare når det er økonomisk og omdømmemessig gevinst å hente. Nå har han gitt ut en enkildet familiebiografi med kontroversielle spark. Det er å be om støy og oppmerksomhet.

Som vår tids største idrettsprofil bør Petter Northug og hans omgivelser passe seg så han ikke blir oppfattet som sutrete, for det kler slett ikke en med hans store format som idrettsutøver, underholdningsartist og forbilde.