- Det her ble jeg ganske fornøyd med altså!
På oppfordring har Magnus Moan laget pepperkakemann-utgaven av seg selv. Og han tar på ingen måte lett på oppgaven.
Hjemmebanen viktigst
Etter et kvarters intens konsentrasjon og litt bannskap er pepperkake-Moan klar. I to ulike varianter.
- Jeg gir meg selv startnummer syv i langrennet for da vinner jeg, gliser han og henvender seg til kona Irene for hjelp til å få figurene over på stekebrettet.
Men Irene bare flirer av gubben, som hun mener er litt vel opptatt av at peperkakefigurene skal se bra ut.
- Jeg får jo aldri noe skryt heller da. Bare når jeg kommer hjem med en verdenscupseier, fleiper han.
Det er god stemning ved kjøkkenbordet i huset på Byåsen. Mens Irene pynter pepperkakehuset, er småguttene Henrik og Ludvig mest opptatt av å sikre seg litt av pynten før den limes fast med melis. Samtidig forteller Henrik om pappa som var skikkelig uheldig på julaften i fjor. Pappa var nemlig en tur i kjelleren akkurat da nissen kom... I slike stunder legges alle tanker om idretten vekk.
Tung trening i jula
- Hjemmebanen er viktigere enn verdenscupen, og det å få en familie er det beste som har skjedd meg. Opplegget mitt i år gjør det enklere for meg å være hjemme, og å være mentalt til stede for ungene mine og kona mi. Og når jeg føler at jeg har idratt på hjemmebane, er det enklere å gå inn i den kyniske, egoistiske toppidrettsbobla mi. Vi har funnet en fin balanse, sier han.
Rennkalenderen i kombinert åpner for mye tid hjemme i jula. I går kom en hostende og småsyk Moan hjem fra Ramsau, hvor han måtte stå over konkurransene. Men neste renn er ikke før 3. januar i tyske Schonach.
- Jula er en viktig treningsperiode, så jeg satser på at jeg blir raskt frisk igjen. Fram til 4. juledag har jeg fokus på langrenn med masse mengde, fordelt på to økter om dagen. Deretter bruker vi å ha tre dager med hopping, sier han.
Helt konkurransefrie dager blir det heller ikke.
- Jeg skal gå for Byåsen i Strindheimstafetten på nyttårsaften. I tillegg bruker vi å ha et testrenn i kombinert i romjula, sier han.
Selv om aktivitetsnivået er høyt, er Moan likevel nødt til å ta hensyn til hva han spiser av julemat. Men på julaften blir det ribbe.
- Jeg er i en periode der jeg må holde vekta, og det er en utfordring. Det er fire kilo forskjell på Magnus Moan i og utenfor sesong, og når jeg i utgangspunktet er en tynn type, så er det litt krevende. Men jeg har lært meg å leve med det, så det tar ikke for mye energi, sier han.
Karriereslutten er skummel
En annen ting han har lært seg å leve med, er skader og motgang. Foran denne sesongen har han slitt med et tretthetsbrudd i hælen, og få er oftere syk enn Moan. Som en konsekvens har han sluttet å sette seg konkrete resultatmål.
- Jeg er i stedet ekstremt opptatt av den daglige jobben. Fra planlegging til gjennomføring og evaluering. Og jeg kjenner at kroppen lystrer. Jeg har en nesten merkelig god feeling, og kjenner at jeg fortsatt har noe i dette gamet å gjøre, sier han.
Og akkurat det er Moan svært glad for – tankene på livet etter karrieren skyver han nemlig foran seg.
- Det er skremmende å tenke på slutten av karrieren, og hva jeg skal gjøre etterpå, sier han.
På spørsmål fra Adresseavisen, tenker han høyt om hvor lenge han kan holde på.
- Jeg ser for meg å holde på til neste OL. Sesongen etter er det VM på en av mine absolutte favorittplasser, Seefeld i 2019. Det hadde kanskje vært en fin arena å gi seg på, svarer Moan på et vis som indikerer at teamet ikke er endelig banket gjennom i familieråd.
- Magnus skal få holde på så lenge han er motivert og har lyst. Så lenge ting er lagt til rette på hjemmebane, så får vi det til å gå rundt. Og det er viktig, for Magnus ville ikke ha prestert dersom han skulle ha sittet nede i Europa og hatt dårlig samvittighet, sier kona Irene.
