Noen samler på frimerker, andre samler mynter. Emiren av Qatar samler på sportsbegivenheter, og han vil helst pryde samlingen med de største og mest attraktive. Som VM i håndball, VM i sykling 2016, VM i turn 2018, VM i friidrett 2019 og VM i fotball 2022. I tillegg kommer mindre betydningsfulle mesterskap i squash, kortbanesvømming, boksing og noen titalls andre.
Det er ikke veldig dristig å tippe at Qatar står på søkerlisten når neste sommer-OL skal deles ut. Vinter-OL kan det ta litt lengre tid før de er rede til å arrangere i det brennhete ørkenklimaet. Men innendørs slalåmbakke er ikke noe problem allerede i morgen.
Qatar infiltrerer internasjonal toppidrett fra alle vinkler. Sjeikene har dype lommer og uendelig tilgang på oljepenger til å kjøpe og smøre – eller korrumpere slik beskyldningene går ut på. Mistanken om at det irrasjonelle vedtaket om å legge fotball-VM til et klima som er uegnet for fotball i sommerhalvåret, hviler på bestikkelser og stemmekjøp, blir neppe dokumentert, men heller ikke avkreftet.
Golfstaten Qatar er en miniatyrnasjon i folketall og areal. Folketallet er en tredjedel av Norges, og 80 prosent av innbyggerne er leiearbeidere som sørver godene til landets etniske innvånere.
Emir Tamim ibn Hamad Al Thani har satt seg som mål at Qatar skal være topp ti på flest mulig sportsfronter. Landet er allerede topp fem på verdens slaveindeks.
Qatar har bevisst valgt å bruke idrett til å posisjonere seg som et moderne samfunn som kan tiltrekke seg turisme, arbeidskraft og ikke minst investeringer. Den lille nasjonen bruker sport som politisk redskap for å nå andre mål.
Samtidig anklages ørkenstaten for finansiering av terror, blant annet gjennom støtte til Hamas rakettramper. Qatar mistenkes også for å ha bidratt med teknologien til palestinernes underjordiske tunneler som var et av hovedmålene for Israels siste angrep på Gaza.
Oljestaten er under heftig kritikk for behandlingen av sine fremmedarbeidere. Kontrasten mellom de eventyrlige arenaene og vilkårene til bygningsarbeiderne er grell. Altfor mange omkommer i arbeidsulykker og hjertestans i den ekstreme varmen. Myndighetene inndrar pass, dikterer lønn og leveforhold. Migrantarbeiderne jobber nesten ubegrenset antall timer og nektes å organisere seg. Qatar bygger landet med apartheidmetoder.
Sharan Burrows, leder av den internasjonale faglige samorganisasjonen, hevder at det finnes ingen internasjonale standarder i Qatar. «Bare statssponset død».
En nepalsk migrantarbeider dør annenhver dag, og totalt dør én migrantarbeider hver dag. Spådommen er at 4000 mister livet i byggingen av fotballstadioner før første spark på VM-ballen i 2022. Siste utvikling er at Nord-Koreas diktator Kim Jong-Un har tvangsutsendt 2800 arbeidere. Det hevdes at 90 pst av lønnen ender i diktatorens lommer.
Oljenasjonen vil ikke bare arrangere, men også utøve toppidrett. Problemet er at de har så få utøvere fra egne rekker, slik at de må importere talenter. Derfor har emiren bygget opp Aspire Academy for Sports Excellence. Qatar driver tidenes største talentjakt på neste generasjon fotballstjerner. 500000 ungdommer fra 16 nasjoner i Afrika, Asia og Sør-Amerika går gjennom en utvelgelsesprosess. De 25 beste får plass i akademiene i Doha, Dakar og Senegal.
Oljepengene satt løst da Qatar fikk det travelt med å stable et anstendig håndballag på beina til VM som pågår akkurat nå. Spillere fra større nasjoner ble tilbudt syvsifrede beløp for å skifte statsborgerskap. Spillere fra blant andre Balkan og Spania lot seg friste. Vår egen Kristian Kjelling valgte å takke nei.
Dette er litt av bakteppet for den ferskeste av idrettens stormakter. Vi kan ikke unngå å stille en rekke kritiske spørsmål rundt oppkomlingens metoder og ambisjoner. Er det riktig å bakke opp et så undertrykkende regime? Er det akseptabelt at en liten nasjon uten idrettshistorisk status og egenutvikling av utøvere, får tilgang til de mest attraktive mesterskapene bare ved å blafre med dollarsedler? Hvordan kan vi forsvare å støtte regimer som ikke bryr seg om menneskerettigheter og straffer lesbiske, homoseksuelle og biseksuelle med fengsel? Hva med etterbruken av de ekstremt kostbare anleggene?
Qatar er en perfekt samarbeidspartner for de store idrettsorganisasjonene. Her er ikke penger noen begrensning, her stilles det ingen kritiske spørsmål og her flyter VIP-godene i strie strømmer. I totalitære regimer er det ingen risiko for brysomme folkeavstemninger og protestaksjoner.
Vi kan også se det fra en annen side. Dagens idrettsverden med OL som spydspiss er skapt i vårt vesteuropeiske bilde. Den er bygget rundt våre idretter, og uansett hvor i verden konkurransene går, så skal de tilpasses vestens tv-publikum i den grad det er mulig. Det er ingen tvil om at OL-programmet ville sett annerledes ut om IOCs grunnlegger hadde vært kineser eller vietnameser.
De folkerike nasjonene i Østen har mye å tilføre idretten, og det er på sin plass at den verdensdelen tar større plass. I det bildet passer det godt inn at Japan og Kina er inne på ti på topp blant arrangørnasjonene. Men for idretten er det vanskelig å se noen egenverd for idretten med den enorme opphoping av mesterskap i en ministat i ørkenen. Litt av det samme kan man si om å gi vinter-OL til Sør-Korea.
Idretten må finne seg i å være med på globaliseringen. Av IOCs åtte presidenter, har syv kommet fra Europa og én fra USA. Klodens mest folkerike kontinent har ennå ikke hatt dette attraktive vervet.
Men det kan det bli en forandring på, for Østen er blitt en maktfaktor i idrettspolitikken også. Den fremste er IOC-medlemmet Sjeik Al-Sabah. I dag sitter han som leder av sammenslutningen av 204 nasjonale olympiske komiteer (ANOC). Han vurderes å være nesten like mektig og innflytelsesrik som IOC-presidenten.
Sjeik Ahmed Al-Sabah fra Kuwait arvet sitt sete i IOC fra faren. Han har levd i dette systemet i over 20 år, vært involvert i en masse konflikter og korrupsjonsskandaler, men overlever alt. Som den drevne nettverksbyggeren han er, holder han lengst ut om natten og først oppe om morgenen. En smart, sosial, kjederøykende vinelsker som kjenner alle som er verdt å ha et forhold til.
Ingen ignorerer sjeik Ahmed Al-Sabah.
Nå får Sepp Blatter en asiatisk utfordrer i kampen om presidentvervet i Fifa. Jordans Prins Ali bin Al Hussein meddelte denne uken at han stiller som motkandidat til Blatter.
Om vi legger korrupsjonsmistankene til side, kan man si at Qatar, Kina, Japan og Sør-Korea vinner frem fordi de bruker enorme summer på idrettsanlegg, infrastruktur og smarte pr-kampanjer. Et av Qatars knep var å sende ut søknaden på en iPad som dermed ble en gave til mottakeren. Noen vil vel si det var et eksempel på smørekulturen.
Det lønner seg å holde seg inne med slike som Emiren av Qatar. Han tilbød gratis reise og opphold under VM med alle bekvemmeligheter for håndballpresidentene. De som er fra deltakerland kunne ta med seg et følge på seks.
En annen ny maktfaktor er tv-stasjonen Al Jazeera med sportskanalen beIN. De kjøpte rettighetene for håndball-VM til svimlende summer, som kommer håndballen til gode, og utløste et enormt prishopp. Ingen av tv-kanalene i deltakerlandet Tyskland så seg råd til å kjøpe rettighetene. Og ingen nasjoner så seg råd til kjøpe radiorettighetene.
I spissen for beIN står Nasser Ghanim Al Khelaifi, som også er sjef for den hardtsatsende fotballklubben Paris St. Germain. Araberne satser om mulig enda tyngre i Manchester City.
Oljenasjonene i Gulfen strør enorme beløp over europeisk fotball. Emirates betaler en 100 millioner pund for å ha navnet sitt på Arsenals fotballbane, de er tungt inne i spanske klubber og Gud vet hvor mange milliarder sjeik Mansour har spyttet inn i Manchester City for å vinne det aller gjeveste trofeet.
I Russland, som også kan defineres som en representant for østlig makt, sitter Vladimir Putin og påvirker den internasjonale idretten i svært stor grad. De enorme investeringene i OL og Formel 1 i Sotsji og fotball-VM er en del av Putins plan for å vise styrke både internt og ekstern.
Enten vi liker det eller ikke, må vi bare innse at herskerne i IOC og Fifas nye univers er Putin, Gazprom, Emirates, oligarker og fremfor alt sjeiker.