Skikarrieren hans er som en evig forbannelse. Er det ikke sykdom, så er det formsvikt, dårlige ski, utur eller svake taktiske disposisjoner. Magnus Moan reiser alltid slukøret hjem fra internasjonale mesterskap.
Ingen har vært så god så lenge, og stått igjen med så lite. Magnus Moen er selve inkarnasjonen av idrettsutøveren som alltid har stang ut. Han vunnet 21 verdenscuprenn, men ingen i VM og OL.
Gjennom ni mesterskap, 6 VM og 3 OL, har jeg vært vitne til Magnus Moans oppturer og nedturer. Jeg har sett en voksen mann gråte i skuffelse og glede. De beste opplevelsene har vært lagkonkurranser, de verste i individuelle renn.
Vi trodde ikke det vi så under VM i Oberstdorf i 2005. Mesterskapsdebutanten hoppet bakken ned tre ganger. I det første på 96,5 meter kom han bakpå i landingen og måtte nedi med hendene. I den neste hoppet han 99, men den omgangen ble annullert. Han måtte opp en gang til og fikk 96 meter som tellende.
I det mesterskapet slet Moan med sykdom. Selv med fall og kyssesyke gikk han seg inn på fjerdeplass. Magnus fra Byåsen, Norwegen hadde gjort en sensasjonell debut.
Vi trodde han skulle vinne mye, men det er fortsatt fjerdeplassene som definerer karrieren hans.
Vinteren 2009 var han helt konge i verdenscupen og kom til Liberec som den store favoritten. Sliten og med høye skuldre gikk det fullstendig galt. Han dro hjem med nedovermunn.
Verst var OL i Vancouver da alt ble ødelagt av lumske vinder og bingoforhold. «Hvorfor skal det alltid skje meg», sa Moan ledsaget av en flom av tårer. Det var vondt å se.
Bruken av hele følelsesregisteret er noe av det vi setter mest pris på med Magnus. Han er veldig høyt oppe i medgang og fryktelig langt nede i motgang.
Nå er han 31 og bør holde til neste OL. Jeg har en drøm om å se Moan lykkes der. Gjerne i hans aller siste store konkurranse. Det vil være det optimale punktum på en lang og mangslungen skikarriere.
Oddvar Brå lyktes til slutt. Den dagen felte menn som kvinner gledestårer. Vi unner Magnus Moan en tilsvarende karriereslutt, gjør vi ikke?