Sprint-gullet var hans viktigste, men individualisten Petter Northug viste enorm glede over å vinne en lagseier, og aller mest sammen med sine tre lokale kompiser og treningskamerater.

På spøk kaller de seg trøndermafiaen og i denne sammenhengen blir Northug mafiasjefen. Det falt i hans lodd å avgjøre en stafett som ble sjeldent spennende og dramatisk. Han gjorde det ved å sette sin velkjente signatur på rennet.

Petter Northug kunne kanskje prøvd å holde forspranget, prøvd å gå fra tidligere, men han elsker å spille opp til drama, og han kunne ikke la sjansen gå fra seg til å ydmyke sine konkurrenter foran deres eget publikum.

Ordet revansj passer perfekt inn her. Northug og Norge fikk mye tyn i Sotsji for et år siden. Nå var det payback time, og saltet måtte gnies inn skikkelig.

Noe av det mest interessante er hvordan Northug bygget opp presset på seg selv gjennom år med nålestikk til svenske konkurrenter og skihelter. Jeg tror det er riktig å se dette som et spill for galleriet. Ved å legge press både på seg selv og konkurrentene, øker han sjansen for å lykkes, for Petter vet at han takler presset best. Han må ha det for å lokke frem villdyret i seg.

Northug hadde forberedt seg på denne dagen ved å gjennomgå alle rennets eventualiteter. Duellen med Sverige var akkurat hva han ønsket seg. Ingen ting trigger ham mer, får adrenalinet til å flyte og gir større tilfredsstillelse.

Jeg ser at Northug beundrer Niklas Dyrhaug for den daglige kampen for å holde ryggproblemene i sjakk, og han føler med Didrik Tønset som har vært uheldig og misset to mesterskap på rad. Nå hjalp de hverandre å rette opp Norges ære som stafettnasjon. Seieren var størst for debutantene, men Northug er ikke mer blasert enn at han kjente sterkt på gleden.

Finnes det noen større repeterende idrettsbegivenhet enn langrennsstafetten for menn i Norge? Finnes det noe som samler folks oppmerksomhet i større grad? Jeg tror ikke det. Og det finnes definitivt ingen ting konkurranse der kravet om seier er større.

Derfor var presset enormt på kaptein Petter Northug og de tre debutantene. Alle løste det utmerket, og Oslo-gutten Anders Gløersen var mest imponerende.

Norge har vunnet 15 VM-stafetter. Det sitter langt inne å innrømme det, men det vil være falsk beskjedenhet å underslå det faktum at det er trøndere på laget hver gang det blir gull.

Norge har vunnet 11 av de 12 siste, og ved den ene skuffelsen – i Ramsau 1999 – manglet det midtnorske innslaget.

En ny tidsregning ble innført i 1991 da Øyvind Skaanes smadret feltet på åpningsdistansen. Siden ble det en retningslinje at mannen på førsteetappen skulle dra i stykker feltet. Det var ikke så nøye om han vekslet først, men han skulle ha med seg færrest mulig til veksling. Akkurat slik Niklas Dyrhaug gjorde.

Den oppskriften var det Sture Sivertsen tok patent på, og Frode Estil og Rønning holdt godt tak i. De utviklet en lang og stolt trøndersk tradisjon.

Tre av fire er født og oppvokst ved trøndersk sjø, by og fjell. Aldri har stafettlaget vært mer trøndersk. Noen nordmenn har lov til å være litt mer stolt enn andre.