Det er mye bra å si om Rosenborg om dagen. Tilbake til røttene er mer enn tomt prat. Jeg får inntrykk av at Rosenborg virkelig prøver å fremstå som raus, åpen og inkluderende.

LES ADRESSEAVISENS VURDERING AV ELITESERIELAGENE HER

RBK er kommet over den perioden der de lekte internasjonal storklubb og begrepet raushet var knyttet til pengebruk og lite annet. Stjernene gjorde seg utilgjengelige, klubben lukket seg, fremsto litt selvgod og nedlatende til omgivelsene.

Nå er det nøkternhet og hardt arbeid som gjelder. Den gode treningskulturen er tilbake. 4-3-3 er kommet til heder og verdighet igjen. Trang økonomi tvinger klubben til i større grad å løfte frem sine egne, fremfor å kjøpe ferdig utviklede spillere. Det kan komme noe godt ut av ressursknapphet også.

Kåre Ingebrigtsen har tilført Rosenborg optimisme. Laget står høyere, har flyttet fokus fra defensiv trygghet til sterkere fokus på tempo og gjennombrudd i angrepsspillet. I høst så vi RBK spille en fotball som falt i publikums smak. Hvis det var en forsmak på det som kommer, så har vi mange gleder å se frem til.

Det beste jeg har hørt fra RBK-hold i vinter var Kåre Ingebrigtsens beslutning om å satse på Sivert Solli fra Ørlandet fremfor Mikkel Jensen fra Danmark. Jeg har ingen forutsetninger for å sette de to opp mot hverandre, men hvis de sto noenlunde likt, synes jeg vi skal applaudere intensjonen om å satse på den lokale spilleren.

Det Rosenborg ikke har fått orden på er økonomien. Derfor er det kjøpestopp i en situasjon der stallen er tynn og det er åpenbart behov for å forsterke i noen roller.

En liten stall og en samspilt ellever er ingen ulempe så lenge man unngår skader og karantener. Tor Ole Skullerud har en adskillig større utfordring med å skulle drive rotasjon for å unngå misnøye i Moldes svulmende spillertropp. Balansen mellom å bygge et godt kollektiv med gode relasjoner og håndtere en bred spillerstall er krevende.

Når man ser hva Molde har investert i sin spillerstall, vil det være et gedigent nederlag å miste gullet. Uansett hvor man snur og vender seg i europeisk fotball, er det pengene som rår. I Norge har Rosenborg det største budsjettet, men generer ikke overskudd til å investere i nye spillere.

I fjor vant Molde med 11 poeng etter å ha tatt litt lett på de siste kampene. Jeg synes vi skal ha lov til å forvente at Rosenborg følger Molde til døren denne gang.

For at det skal skje må nøkkelspillerne innfri. Jeg føler meg trygg på at klubben har skaffet seg en ny god keeper. Midtstopperplassene er godt besatt, men det er tynn dekning hvis Stefan Strandberg forsvinner til sommeren. Ole Selnæs har noen strålende kamper som sentral midtbane, men han bør bli mer stabil i prestasjonene. Det er nesten urettferdig å kreve at han skal styre midtbanen med like trygg fot som Bent Skammelsrud og Sverre Brandhaug, men det er der lista ligger.

Mike Jensen holder internasjonalt nivå og er en av nøkkelspillerne. Både fordi han setter tempo og leverer scoringer. Pål Andre Helland er en frisk, vital og publikumsvennlig type som vi ikke har sett det beste av.

På motsatt side får Tobias Mikkelsen mye tillit. Hvis han får ut det som bor i de kjappe beina, kan det virkelig bli morsomt.

I utviklingen av et godt lag skal man tenke parallelt på kort og lang sikt. RBK kan anklages for å ha vært alt for kortsiktige og der ligger forklaringen på at kassa er tom. Når de velger å ikke bruke de siste pengene fra salget av hotelltomta på å ta opp kampen med Molde, er det gode nyheter. Konsekvensen er at vi på tribunen må være tålmodige.

Denne sesongen er det kanskje viktigere å komme ut i Europa enn å vinne serien. Spill i Europa gir penger i kassen og erfaringer å vokse på for spillerstallen.

Når Rosenborg viser måtehold, må også omgivelsene gjøre det. Det er litt for mye å forlange gull av dette laget, men vi tar gjerne mot en positiv overraskelse.