Slik det ser ut i dag har ikke styreleder Ivar Koteng lyktes i sin ambisjon om å gjenreise norsk fotballs stolthet. Han er allerede på overtid i forhold til å innfri sine lovnader om seriegull.
Det positive er at Kotengs regime har redusert underskuddene på driften ganske kraftig, men fortsatt budsjetteres det med stort underskudd. Nå tærer klubben på det siste av arvesølvet etter Nils Arne Eggen. Sportslig avdeling presterer ikke bedre, snarere dårligere.
Rosenborg var rigget for spill i Mesterligaen med de ekstraordinære inntektene det gir både fra Uefa og spillersalg. Når laget ikke lenger er i stand til å kvalifisere seg for Europa, blir det et kostbart misforhold mellom ambisjonene og hverdagens realiteter.
Etter å ha forbrukt elleve trenere på tolv år, av disse var vel bare Åge Hareide og Erik Hamrén ønsket med videre, må klubben spørre seg om det er bare trenerne det er noe galt med. Kanskje mangler det kompetanse på andre områder også? Mye tyder på at Rosenborg ikke er organisert og rigget for fremtiden.
Det var dette Per Joar Hansen valgte å belyse da han tok avskjed med klubben. Han leverte rene ord for pengene og satte dagsorden. Nå er det opp til klubben å ta opp hansken. Ledernes første reaksjoner på tv noen timer senere lovet ikke bra.
Nå kan styret for eksempel starte med å spørre seg om de er flinke nok i prosessene ved treneransettelser.
Så kan de spørre seg hvorfor trenere som lykkes andre steder, mislykkes i RBK. Gir de trenerne verktøyet de trenger. Her vil jeg henvise til Moldes fremgangsmåte da de ansatte Ole Gunnar Solskjær. Han fikk ressurser til å hente de beste folkene på alle områder fra assistenttrenere til kokk. Samt nye spillere tilpasset hans spillestil. Trolig var det en viktig suksessfaktor.
Hva gjorde RBK omtrent samtidig? De solgte unna de beste spillerne før de hentet Jan Jönsson. Svensken fikk ikke ressurser til spillerkjøp og arvet støtteapparatet til forgjengeren.
Hvis man erkjenner at folk flest har sterke og svake sider, noe som også gjelder fotballtrenere, bør man sette inn tiltak til å utligne de svake sidene. Det er ikke sikkert at Bård Wiggen og Per Joar Hansen var de som sto best til hverandre i prosjekt «Tilbake til røttene».
Mye tyder på at sportslig leders rolle og makt blir endret. Kanskje bør de se på rollen til styreleder også?
Hva med daglig leder? I dag fremstår dette som en kunstig konstruksjon for å møte omverdenen med et blidt smil. Kunstig blir det fordi den sterke mann i administrasjonen er en grå eminense gjemt som personalsjef. Hva skal forresten Rosenborg med egen personalsjef?
Det store spørsmålet er om Rosenborg evner å snu alle steinene som må snues ved egen hjelp. Og om det er vilje til å gjennomføre endringer.
Rosenborg er blitt en klubb med stor kontinuitet alle andre steder enn der de har mest behov for kontinuitet – i trenerrollen.