Etter alt hysteriet rundt langrenn denne vinteren, kunne man ønske seg at det var langrennsirkuset med Marit Bjørgen og Petter Northug i spissen som kom til Granåsen, men egentlig er det enda bedre å få besøk av hopperne. Det som har skjedd i norsk skihopping denne vinteren er helt fabelaktig.

Etter nyttår har norske hoppere rasket med seg det meste. To verdensrekorder i skiflyging, storeslem i junior-VM, et helt enestående godt VM som ble toppet med å vinne det jeg vil mene er ski-VMs gjeveste gull – lagkonkurransen i hopp. Og jammen utklasset de konkurrentene i lagkonkurransen i Lahti også.

Hopp er en stor vinteridrett i folkerike nasjoner som Tyskland, Polen, Østerrike og Japan. Derfor er det så gjevt å være beste nasjon i den grenen. Norge har lenge vært best i verden på å få frem «ettårshoppere». Nå har Norge for første gang på svært lenge et helt lag som veksler på å besøke seierspallen.

Mye av årsaken til suksessen er selvfølgelig østerrikeren Alexander Stöckl. Han vektla løft fra hoppet mer enn forgjengerne og fikk en utmerket start med Anders Bardal som vinner av verdenscupen. Da han forsterket dette i OL-sesongen gikk det ikke like bra. Stöckl dro kanskje teorien sin litt for langt?

Skihopping er en hårfin balansegang mellom løft og fart. Med stor vekt på løft, ble det for lite rotasjon. Denne sesongen har de lagt om teknikken med tanke på å få med seg mer fart ut i svevet. Akkurat nå ser det ut til at de har truffet blink med den vanskelige balansegangen. Norge sitter med suksessoppskriften på et godt skihopp.

Trønderhopp var lenge tyngdepunktet i hopp-Norge og Sør-Trøndelag vant NM for lag syv av åtte sesonger fra 1997, men nå er det bare å innse at hegemoniet er flyttet til Østlandet. Trønderhopp står foran et generasjonsskifte der hoppere som Ole Marius Ingvaldsen og Vegard Haukø Sklett vurderer å legge opp. Og det er et litt ubehagelig tomrom i etterveksten.

Helsvart er det ikke. Andreas Stjernen har fortsatt mye ugjort om han finner balansen mellom løft og fart, og Johann André Forfangs karriere har vi bare fått en forsmak på. Når han får trent opp mer «power» i beina og hvis han bevarer sin effektive teknikk, kan han bli den neste storhopperen.

Hoppsporten i Midt-Norge har alle rammebetingelsene. Anleggene i Granåsen sammen med Heimdal videregående skole, er motoren som hyler etter drivstoff. Et utmerket trenerkorps bestående av Håvard Lie, Roar Ljøkelsøy, Morten Solem, Geir Johnsen og Henning Stensrud tar godt var på talentene. Det finnes gode rekrutteringsanlegg med plast. Ungene strømmer til hoppskolene, men det mangler ildsjeler til å ta dem videre på den kronglete veien til toppen.

I en tid der alle andre faktorer er på plass, mangler bare ildsjelene fra foreldregenerasjonen. Nå diskuterer man på alvor om entusiastene må erstattes med lønnet hjelp, og hvordan skal den i så fall finansieres? Skal trøndersk hoppsport ha lokale hoppere på VM-laget i Granåsen i 2021, må man ta bedre vare på alle de små som strømmer til hoppskolene.

Akkurat i disse dager kan vi la bekymringene hvile og nyte det vi har: Anders Bardal, Anders Fannemel, Anders Jacobsen, Rune Velta, Johann André Forfang og Philip Sjøen. Et bedre mannskap har Norge aldri mønstret i Granåsen.

Egentlig har vi vel ikke hatt et bedre lag siden Toralf Engan, Torgeir Brantzæg, Bjørn Wirkola og Hans Olav Sørensen herjet? De vil være der de også, der de hører hjemme - på ærestribunen.