Nå innrømmer nemlig legenden, som er blitt 47, at han fort hadde kjørt på videre om det ikke var for problemene. Og sier han er i klart bedre form i dag enn i sin siste sesong i RBK-trøya.
- Jeg slet med pusten i hele 2010. Jeg trente mer enn noen gang, men ble i stadig dårligere form. Jeg måtte også sykmelde meg en periode av året. Samtidig var det litt slik at jeg tok én sesong av gangen ... Jeg vet jo ikke hvordan det hadde blitt, men det hadde vært mye enklere å fortsette karrieren om det ikke var for hjertetrøblet.
RBKs 100 beste
Det innrømmer Strand overfor Adresseavisen, når vi treffer ham noen få dager før jubileumskampen – mot Lillestrøm lørdag. Der forteller vi ham også at Adresseavisen og våre lesere kårer ham til tidenes beste spiller i Rosenborg-historien.
- Jeg er veldig ydmyk og takknemlig over at folk har stemt på meg. Og så er jeg jo litt stolt. Klart jeg er det, smiler Strand.
Manglet ikke motivasjon
Det er «en haug» med årsaker til at «Supermann» er den aller største, noe vi naturligvis kommer tilbake til lenger ned i artikkelen. Men igjen: Roar Strand vurderte altså å fortsette på RBK-midtbanen også i 2011. Kanskje enda lenger.
- I perioden da boka mi kom ut (i 2007) vurderte jeg å legge opp. Men det handlet om manglende motivasjon. Da jeg faktisk la opp, var motivasjonen en annen. Og hvorfor skulle den ikke være det? Jeg hadde verdens fineste jobb, sier Strand – og legger til.
- Og i dag er hjertet helt fint. Jeg har bedre fysikk nå enn i 2010.
Det var altså Strands 22. sesong på toppnivå, og nummer 21 for RBK. Men ulikt de 20 første ble veteranen brukt noe mindre enn normalt, fordi han ikke var helt i slag. Ingen fant ut av hva det var, og til slutt annonserte Strand at han la opp. Etter sesongen skulle han til nye utredninger, blant annet sjekke luftveiene grundig, men så ble han altså kjørt til St. Olavs Hospital i hui og hast for operasjon. Det viste seg å være en innsnevring i blodårene som fører til hjertet.
Rosenborg ballklubb 100 år
I dag spiller Strand 4. divisjonsfotball for Melhus, og mener han løper adskillig lettere opp og ned som indreløper, enn for syv år siden.
- Jeg ble med fordi svigersønnen min er med. Vi har et spennende lag, og det er jo artig, smiler han.
Kom inn for Svorkmo
Men tilbake til «tidenes beste RBK-er»: Strand spilte totalt 644 kamper og scoret 121 mål for RBK, i perioden 30. april 1989 til 9. november 2010.
Den aprildagen for 28 år siden kom 18-åringen inn som høyrekant for Arve Svorkmo, etter å ha blitt hentet fra Nardo samme vinter. Og – med unntak av nedrykkssesongen med Molde i 1993 – var Strand med på den vanvittige forvandlingen på Lerkendal. Fra treninger med ispigger på snø, via mirakler på San Siro, Westfalen og Mestalla – og helt til klubben tok to gull på rappen igjen (2009 og 2010) etter år i sportslig trøbbel.
Da hadde Strand samtidig jobbet som feier til langt innpå 1990-tallet – blant annet i mesterligahøsten 1995.
Strand passerte 70 mesterligakamper, var med Norge i to VM-sluttspill, slo Brasil, slo Real Madrid, slo Dortmund, AC Milan og Valencia. Strand tok 16 seriegull, fem cupgull, var sterkt ønsket i Nottingham Forest og Olympiakos – og hadde følere ute fra Dortmund og AC Milan. Og for den som trodde indreløperen «bare sprang opp og ned» som indreløper: Han har 21 mål i Europa, kun slått av Harald Martin Brattbakk. Han dunket inn 12 seriemål fra midtbanen i 1998, ble kåret til årets norske midtbanespiller i VM-sesongen og har også fått Kniksens hederspris.
For å si det enkelt: Roar Strand er et vanvittig stykke norsk fotballhistorie.
Dortmund det aller største
- Høydepunktet? Dortmund borte (3-0). Vi løp rundt på Westfalen og følte at vi var bedre enn de tyske serielederne. Nedturen? Spartak Moskva hjemme. Vi ledet 2–0 til pause, ble totalt overspilt etter pause – og tapte så det sang etter, sier Strand, når vi kjapt ber ham oppsummere.
Da nevner han ikke engang årene uten gull og glitter, og periodene da trenersparkingene overgikk hverandre i tempo. Like greit. Roar Strand hører hjemme på øverste hylle, og da er det fort mesterligastundene man snakker om.
Da er det samtidig et paradoks at han som 47-åring trives i sludd i Tydal eller på Røros – like gjerne som i varmen på Santiago Bernabéu eller San Siro. Men kanskje er det da også dette, å evne å levere både i Tydal og i Tyskland, som gjorde at han ble så stor.
Eller rettere sagt: Den aller største.