Vi kan også dvele litt ved de begivenhetene som ikke nådde opp: Per Ciljan Skjelbred var kaptein på landslaget og var en av svært få nordmenn som spilte fast i en av de store ligaene, Niklas Dyrhaug og Didrik Tønseth som vant VM-gull i stafett sammen med Petter Northug og Birgit Skarstein som tok VM-bronse i roing.

Jeg kan røpe at sportsredaksjonen var splittet i synet på hvem som skulle stå på topp. Vi forsøkte å overgå hverandre med gode argumenter og Northug-tilhengerne vant en knepen seier. Hva som vant av følelser og fornuft skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. Toppet lista kunne like godt også Marit Bjørgen gjort med seier i Tour de Ski, verdenscupen og to VM-gull fra Falun.

Prestasjonen som skiller seg ut i den grad at den er oppsiktsvekkende, er Andreas Martinsens inntreden i NHL. En prestasjon som er litt vanskelig å plassere i vårt lokale idrettsunivers. Martinsen har fått plass i en av de mest pengestinne idrettene. Det kan brukes som en målestokk på prestasjonen.

Det er unektelig et tankekors at jentene ikke er bedre representert. Bare Bjørgen, håndballjentene og Stod volley når opp på ti på topp. Nå er Stod lagt ned og Bjørgen på sidelinjen med barn. Hvor er fremtiden for trøndersk kvinneidrett?

Den litt svake kvinnerepresentasjonen er ikke spesiell verken i tid eller geografi. Vi ser litt av det samme på nasjonalt plan. Bildet er for øvrig det samme i et historisk perspektiv. Av 15 trønderske OL-vinnere er bare to kvinner. I lagidrett balanserer håndball- og fotballjentene ut den statistikken.

Likevel står vi igjen med et svært mannsdominert trøndersk idrettsbilde og det vet jeg er gjenstand for ettertanke hos Olympiatoppen i Granåsen.

En av forklaringene er stort frafall blant jentene. De er mange på høyt nivå i ung alder, men den positive galskapen og energien forsvinner underveis. De når ikke så langt som de kunne.

For mange er det i puberteten progresjonen stanser og gløden forsvinner. Mens guttene fysiske utvikling skyter fart, opplever jentene to vanskelige år når kroppen får kvinnelige former og øker i vekt. Mange tåler mindre trening og opplever resultatmessig stagnasjon. I tillegg bobler hormonene og følelsene svinger mye. Denne situasjonen skaper grubling og fører gjerne til at ungdommene trekker feil konklusjoner.

Det er her idretten kommer i beit for kloke, kunnskapsrike trenere som forstår problematikken og skjønner at utøverne må ta seg tid til å gjennomleve puberteten uten å trekke feil konklusjoner. I mange tilfeller er disse trenerne menn som ikke har lært om jenters pubertet og mangler egne erfaringer. Kunnskapen kan også være mangelfull hos kvinnelige trenere.

Statistisk er det høyere forekomst av utbrenthet blant jenter. Vi kjenner til «flink pike-syndromet» som går ut på at jenter gjerne vil lykkes på alle arenaer. Noen ganger blir det for mye når de skal være best både på skolen, i idretten og på andre arenaer samtidig.

Dessverre er det slik at de jentene med størst lidenskap for idretten, har størst risiko for å bli utbrent. De som er litt «sløve» vil gjerne vare lenger.

Økende kunnskap om dette temaet vil være til hjelp. Til syvende og sist handler det om å skape forståelse for at jenter er annerledes og må behandles deretter. Det er rett og slett trist med dem som forsvinner ut fordi mor, far og trener ikke forstår konsekvensene av puberteten.