5-0 over Aalesund. 13–0 i målsjanser. Smak på tallene og du kjenner at de kiler litt lekent på tunga. Sifrene minner om gamle dager, om tider vi bare har kunnet drømme om. Serieåpningen ble en festaften som Lerkendal kan være bekjent av.

Når det kommer 20 000 – 19 872 om man skal være pinlig nøyaktig – på serieåpningen så er det oppsiktsvekkende i seg selv. Så mange har faktisk aldri vært på seriepremieren. Den tidligere rekorden var 19 006 mot Molde i 1996.

Hva forteller det? Jo, det sier noe om at Kåre Ingebrigtsen har skapt sterke forventninger i det trønderske publikummet. Folk ble optimistiske igjen etter den positive utviklingen i fjor høst. De fikk tilbake troen på laget sitt, men fremfor alt fikk vi gjensyn med den fotballen vi trøndere er opplært til å like.

Og den fotballen er ikke så helt borte som middel til å skape resultater, gode resultater.

Jeg møtte en litt betuttet Aalesund-trener Harald Aabrekk etterpå. Han var lei seg for at de yngste av hans gutter fikk et så ublidt møte med Lerkendal. Baklengs etter 33 sekunder og 20 000 tilskuere som tok luften ut av det ene laget og blåste inn i sitt eget.

Men han levnet ikke tvil om at Rosenborg var gode selv om de kom litt lett til målene etter hvert. Og han liker å se at Rosenborg dyrker de tingene som har vært grunnleggende i alt som har gitt suksess i norsk fotball. Spill i lengderetningen, gjennombruddshissighet og struktur.

Norsk fotball har vært sjarmert litt for lenge på bølgen av possesion-fotball, eller ballbesittelse som det vel heter på norsk. Egentlig har Lerkendals publikum avslørt dette for lengst. De så på at ballen ble flyttet frem og tilbake på midtbanen i 20 trekk med et gjesp, og valgte å heller bli hjemme.

Ser man seg rundt i Europa så er det ikke den typen fotball som vinner frem. Real Madrid, for å ta et eksempel, er så gjennombruddshissige at de nesten gjør Drillo fornøyd. Nils Arne Eggen og Egil Olsen prediket gjennombruddshissig fotball med en glød og kompromissløs innlevelse.

Jeg registrerer at arven er tatt opp og håper at dagens trenere evner å gjennomføre dette prosjektet. De har i hvert fall fått medvind i seilene.

Nå skal vi være forsiktige med å trekke for mye ut av en kamp. Norske klubber på denne årstiden har en tendens til å svinge mer enn godt er. Jeg bare minner om hvordan det gikk med Viking som fikk RBK til å se ynkelige ut rett før påske.

Med stor entusiasme, vilje og trøkk i alt man gjør, så blir det også stor bevegelse og ting ser flatterende bra ut. Men det var morsomt å se at Fredrik Midtsjø kom hjem som en mye bedre og tryggere spiller. Pål André Helland er både en glad gutt og en god fotballspiller – som burde hatt 2–3 flere scoringer i går. Og nå er omdiskuterte Alexandre Søderlund godt i gang med det han skal gjøre.

I all denne gleden var det så bittert at kapteinen trolig er ute for resten av sesongen. Leit å miste en av lagets litt for få ledertyper. Og fryktelig trist for kjernekaren Tore Reginiussen.

Nå er RBK sårbar på midtstopperplass. Denne seieren ble dyrekjøpt, og så rart det enn kan høres ut, så økte ikke 5–0 muligheten for å bli seriemester.

Men RBK fikk en flying start, og når man først er på medgangsbølgen gjelder det å ri den for alt den er verdt.