Kongstanken var at alle landsdeler i fremtiden skulle få et slikt tilbud.

Resultatet ser vi i dag, snart 15 år senere. Team Veidekke har lag i Trøndelag, Innlandet, Oslofjord og Nord-Norge. Alle inngår i forbundets satsing og sørger for jevnlig påfyll til elitelagene i langrenn.

LES KOMMENTAR: Skal selge snø i Mexico (PLUSS)

–Jeg var forholdsvis nysgjerrig da jeg fikk anledning til å være med ut i verden som landslagsløper på 90-tallet. Jeg fattet interesse for det omkring, ikke bare konkurransene. Som idrettsutøver lever du på mange måter i en avgrenset verden, og så oppdager du at det er mange mekanismer, politikk og en verden som er ganske mer omfattende enn det du ser som utøver. Det ble jeg nysgjerrig på.

En liten notis på side 27 i Adresseavisen i mars 2001 markerte slutten på Guri Hetlands elitesatsing som aktiv langrennsløper.

–Det spørs om ikke dette var mitt siste verdenscuprenn. Tiden er inne for å gi seg, sa hun etter en sesong hvor 15. plass på sprinten i Asiago ble hennes beste plassering.

Derfra har det gått rett oppover.

TIPS OSS: Har du innspill til vår maktserie? Ta kontakt her

Bjørgens høyre hånd

I det stille bygde hun en grunnmur for den fremtidige karrieren, som nå har ført henne inn i makteliten i idretten. Gjennom flere jobber innen bank og finans ble hun kjent med næringslivet. Som ansvarlig for å forvalte sponsoravtalen med norsk langrenn ble hun i Cresco også kjent med skiforbundets strukturer på en annen måte enn som utøver. I 2005 innledet hun managersamarbeidet med Marit Bjørgen.

Da var ideen om et regionalt rekrutteringslag i langrenn for lengst lansert.

Hun beskrives som korrekt til fingerspissene, lyttende, systematisk og med et stort nettverk både i og utenfor idretten. Så ryddig at noen bruker order petimeter i omtalen av henne.

Som Bjørgens høyre hånd har hun ansvar for alt det forretningsmessige rundt verdens beste kvinnelige langrennsløper. Det er sjelden hun bruker bekjentskapet til skidronningen for selv å bli frontet, men det betyr ikke at hun sitter rolig og kun følger diskusjonene som pågår gjennom mediene. Hetland utfordrer ledelsen i skiforbundet på verdispørsmål og markedsrettigheter på vegne av Bjørgen og dermed også de øvrige landslagsløperne.

Sjef for verdens beste

Strategien er å klekke ut gode ideer, lage nytenkende og kreative skisser og planer, deretter teste dem på noen hun stoler på, for så å forsøke å selge dem inn. Akkurat det fungerte godt for Team Trøndelag. I tilknytning til VM-prosjektet i Granåsen arbeider hun på samme måte. Hun går aldri høyt ut før hun er rimelig trygg på kvaliteten i det hun presenterer. Årsaken til at hun sa nei til styreplass i Rosenborg i vinter, var at Hetland ikke var sikker på at hun hadde tid og anledning til å følge opp vervet så godt som hun selv krever.

–Er det noe som helst å ta deg på?

–Jeg har også gjort mine feil, men kanskje ikke noe som har fått dramatiske konsekvenser. Egentlig er jeg ikke en som er så opptatt av det. Jeg er opptatt av kvalitet og at ting skal være ordentlig, men er ikke redd for å gjøre dumme ting. Det å ta en viss risiko er ofte nødvendig for å skape resultater, og jeg liker å ta noen sjanser og prøve nye ting.

I 2009 var hun rennleder for verdenscupen i Granåsen. Da ble hun godt kjent med FIS-toppene Vegard Ulvang og Jürg Capol, og etterpå fikk hun tilbud om jobb i det internasjonale skiforbundet. Sammen med ektemannen Tor-Arne flyttet hun til Davos i Sveits. Da jobben som sjeftrener for det sveitsiske langrennslandslaget ble ledig, var kvinnen fra Meråker plutselig sjef for verdens beste langrennsløper Dario Cologna.

Ikke strukturert nok

– Gode prestasjoner er sjelden tilfeldig. Det gjaldt også Dario. Han utmerker seg med veldig høy treningsintelligens, han er en strukturert og tydelig utøver som det både var behagelig og krevende å jobbe med.

Under evalueringen i Sveits fikk Hetland en tilbakemelding de færreste hjemme i Norge ville ha gitt henne. Langrennsledelsen i det sveitsiske forbundet mente hun manglet struktur, at hun var for dårlig når det gjaldt plan og dokumentasjon.

–Sveitserne er kjent for å være ekstremt strukturert og i Norge er det nok mange som ser på meg som nettopp det.

–Følte du at kritikken var berettiget?

–Ja, etter sveitsisk standard så var den kanskje det. Som nordmann kan det oppleves overbyråkratisk, men man må ha respekt for andre kulturer og ta skikken dit en kommer. I Norge er vi nok mye mer fleksible og flinke til å tilpasse oss ulike situasjoner. En kombinasjon av norsk fleksibilitet og handlekraft og sveitsisk struktur kan nok være ganske ideelt.

–Hvorfor sluttet du i Sveits?

–De ønsket en endring i strukturen, med flere sveitsere inn i ledende posisjoner. De ville ha en annen sjeftrener, mens jeg var tiltenkt rollen som herretrener og team-manager. Jeg kjente at det ikke var en riktig struktur for meg og da passet det ikke å fortsette.

I fjor vår sa hun takk for seg i Sveits. Noen måneder etterpå ble hun presentert som VM-general, som den som skal lede det store prestisjeprosjektet i trøndersk idrett de kommende årene.

Som sine tetteste samarbeidspartnere har hun kommunaldirektør Morten Wolden og skitoppene Erik Røste og Sverre Seeberg. Både i inn- og utlandet har hun en høy stjerne. VM-prosjektet vil gjøre henne stadig mer sentral i tiden fremover.