Dødsmarsjen i Bornem, Belgia, er ikke for pyser. I tråd med navnet er det bare de råeste og seigeste som klarer å gå 100 kilometer, i til dels vanskelig terreng, i løpet av 24 timer.
Fredag 8. august, klokken 21.00, sto ca 12 000 deltakere på startstreken. 24 timer senere hadde over halvparten brutt av ulike årsaker. Men ikke Nancy Skogseid fra Hålandsdalen i Fusa. Hun gikk i mål 23 timer og 17 minutter etter at hun startet.
Eldste kvinne
- Folk spør hva beina mine er laget av, og det lurer jeg også på. Jeg var aldri i tvil om at jeg kom til å gjennomføre. Jeg kunne gått lengre, ler Skogseid.
Hun var den eldste kvinnen som gjennomførte marsjen. Hun var trolig også en av få som gikk de ti milene med sandaler.
- Tidligere gikk jeg med joggesko, men da hovnet beina ofte opp til størrelsen av knærne mine og skoene var ofte gjennomtrukket av blod fra sårene jeg fikk, sier Skogseid.
For seks år siden begynte hun å gå med sandaler med ekstra støtdemping.
- Der ligger føttene helt stabilt, de får luft og jeg får ingen blemmer, sår eller hevelser, sier Skogseid.
Hun går aldri mer enn 50 mil før hun skifter ut sandalparet, og underveis i Dødsmarsjen stoppet hun fire ganger for å bytte til tørre sokker.
- Synes jeg er litt sprø
73-åringen ser uforskammet sprek ut for alderen og betegner seg selv som en dame som "snakker for fort, går for fort og kjører for fort". Etter en prat med 73-åringen er ikke vi i tvil om at det stemmer.
- Folk synes jeg er litt sprø og lurer på hvorfor jeg gjør dette. Jeg gjør det fordi jeg er glad i utfordringer, sier Skogseid.
Og årets Dødsmarsj ble en real utfordring for de fleste - også for de 15 andre som Skogseid reiste sammen med. I piskende regn på store deler av turen, ble det gjørmete og vått på skogsveien de gikk på. Men 73-åringen synes hun taklet værforholdene godt. Hun gikk jevnt og hadde bare 12 korte pauser på maks ti minutter underveis.
- Dagen etter marsjen hadde alle blemmer og sår på beina. Jeg var litt flau, fordi jeg følte meg så fin. Jeg danset for dem på togperrongen. Det var litt simpelt gjort, sier Skogseid.
Hun mener feilen mange gjør, er å kle seg for godt.
- Jeg går i en tynn T-shorte i bomull, shorts, bomullssokker og sandaler - uansett vær. Dessuten er det mange som går for hardt ut. Så blir de slitne og må sette seg ned, sier Skogseid.
Skadet i alvorlig ulykke
Men 73-åringen har ikke alltid vært like sprek. Før 1992 var hun som folk flest. Men en ulykke i 1992 endret alt. På vei til jobb på hovedkjøkkenet på Haukeland universitetssykehus, ble hun påkjørt bakfra. Ulykken ga henne alvorlige skader i rygg og nakke.
Medisinen ble fysisk aktivitet - først turgåing, så løping. Etter hvert ble hun ikke bare friskmeldt fra nakke- og ryggskaden, hun ble også en svært habil løper. Da hun var 60 år løp hun 5 km under Grete Waits-løpet på 20 minutter og 14 sekunder. Noen år senere kom hun i mål på halvmaraton på 1.39.
Men et uhell for fire år siden satte en stopper for løpingen.
- Jeg falt ned en trapp, med hodet først. Jeg måtte ligge 17 dager på nevrokirurgen på Haukeland, sier Skogseid.
Hun fikk beskjed om å slutte å jobbe og å slutte å gå marsjer, men det ville hun ikke. Seks måneder senere var hun tilbake på jobb som hjelpepleier på Strandebarmheimen, og noen måneder senere gikk hun Nijmegen-marsjen og Dødsmarsjen. De har hun gått fast hvert år de siste, henholdsvis, 15 og seks årene.
- Tøffeste turmarsjen
John Stensby var turleder for det norske følget på 16 som gikk sammen med Skogseid under Dødsmarsjen. Han lar seg imponere av den spreke 73-åringen.
- Det står all mulig respekt av det hun gjør. Hun fullfører med stil hvert år, sier Stensby.
Han forteller at Dødsmarsjen er en hard nøtt å knekke.
- Det er den tøffeste turmarsjen jeg har gått. Den starter klokken 21 om kvelden, så når du har gått omtrent halveis, er klokken 07 om morgenen. Da er kroppen trøtt og sliten, men så vet du at du har 5 mil igjen. I tillegg er det et veldig trangt og smalt smug som man skal gjennom i starten. Med 12 000 deltakere tar det minst 15 km før man kan gå i et eget tempo, sier Stensby.
- Fantastisk prestasjon
Tim Bennett er president i Kondis, norsk organisasjon for kondisjonsidrett. Han synes det er en ekstremt god prestasjon av Skogseid å gjennomføre Dødsmarsjen.
- Det å gå i så lang tid krever en del av hodet og at du er i grei form. Når du er 73 år i tillegg så er det en fantastisk prestasjon. Det er ikke sikkert at jeg hadde klart å gå den marsjen, sier Bennett.
- Hva synes du om at hun går så langt iført sandaler?
- Skal man løpe eller gå over så lang tid, så må man gjøre det med noe som er behagelig. Hva folk synes er behagelig, er individuelt, sier han.
Skogseid selv har ikke tenkt til å gi seg etter Dødsmarsjen. Neste post på programmet er Ormen Lange-marsjen i Trondheim lørdag 20. september.
- Den er bare 60 km, så det går nok veldig bra, sier Skogseid.