45-åringen er klar for å være fartsholder i Oslo Maraton lørdag. Han skal løpe med skiltet som viser 4.15 timer.
Drammensmannen er vant til å løpe. 187 maraton/ultraløp forteller om det. Løping gjør at han glemmer sin egen historie og smertene. Hver eneste dag sliter Bertelsen med å mestre hverdagen, etter at han på motorsykkelen ble påkjørt av en bil, og senere falt fem-seks meter ned fra taket og fikk et stort antall bruddskader.
Trening er å investere i sin egen helsebank
Kollisjonen var ikke hans skyld, men det er en liten trøst. Sjåføren i bilen bak, en politimann, trodde det var dødsulykke.
- Jeg ble funnet 15 meter vekk fra motorsykkelen, forteller Bertelsen.
Minnene om den sitter i kroppen og vil alltid gjøre det – arr på kropp og sjel – men viljestyrken er intakt. Den har ført ham langt av gårde.
Startet med hansker
Kickboksing er bakgrunnen for all løpingen. Idretten i ringen fenget en ung drammenser i 1982. Han kom på landslaget, fikk sitt eget senter i byen ti år senere, og startet Drammen Kickboksingklubb.
Jakten på bedre kondisjon drev ham gatelangs, mil etter mil. På midten av 90-tallet oppdaget Bertelsen «Fem maratonløp på norsk jord» i løpet av ett år. Det hørtes spennende ut. Han satte i gang. Og har aldri stoppet, bortsett fra når han har vært skadet eller syk.
Bertelsen, godt kjent i miljøet som driver langløping, også fordi han er arrangør av to løp i Drammen, mener at idretten holder ham oppe. Etter hvert eneste tilbakeslag har den vært trøsten: To operasjoner i ryggen, et stygt fall på ski i Hemsedal, og så det verste av alt: Tapet av sønnen Svein Erik. Den lille gutten på syv år druknet. Tanken er nesten ikke til å holde ut. Storebror, 14 år gamle Jens-Christian, er lyspunktet. Han er gjerne med pappa på løping, men kickboksing er mest gøy.
Fikk anfall
For snart fire år siden merket Tom-Rune Bertelsen at noe var galt. Da hadde han to år tidligere blitt medlem av Hundreklubben, for dem som har løpt 100 maraton. Han ble den 51. nordmannen som kom med i det gjeve selskapet.
- Jeg drev med omskolering og var barne- og ungdomsarbeider. I storefri på barneskolen gikk jeg i bakken med mange elever rundt meg. Jeg skrek. Da jeg våknet var kroppen helt tom, jeg klarte ikke å løfte en finger. Jeg hadde vært kvikkere etter et ultraløp på 100 km.
Bertelsen hadde hatt et epilepsianfall. Bilder av hodet viste en hjernesvulst på størrelse med en golfball. Svulsten er godartet, tror legene, men ikke god.
Under hjerneoperasjonen, da pasienten måtte være bevisst, hørte han legen si: Dette får vi ikke gjort noe med. Det er bare å lukke igjen. Bertelsen tenkte: Åh – så deilig. Han var kvalm og følte situasjonen ubehagelig.
Hvis ikke Tom-Erik Bertelsen hadde trent så mye gjennom så mange år, ville han ikke mestret påkjenningen. Han ville ikke kunne reise seg. Men Berthelsen løper og løper. Maraton gir liv.
Løping gir noe annet å tenke på. Jo mindre jeg bruker hodet, dess mer jeg tømmer meg fysisk, dess bedre har jeg det.
Høy smerteterskel
Når han begir seg ut på veien mil etter mil, må han bare huske at underlaget er flatt, som på asfalt. Hvis venstrebenet kommer i en posisjon som er lavere enn høyrebenet, mister han balansen. 30 prosent av førligheten, kraften og balansen er svekket.
- Hvordan takler du epilepsianfall?
- De kan melde seg når som helst, enten jeg løper, sitter eller sover. Jeg kjenner følingen og tenker: Nå kommer det snart.
Han passer på å sette seg og sørge for at ikke hodet kan slå mot noe hardt. Etter alt fra 30 sekunder til fem minutter er det over. Anfallene er blitt litt lettere de siste årene.
- Min smerteterskel altfor høy. Jeg trener steinhardt for å bli best. Jeg prøver å tenke at smerte er en illusjon, en illusjon er en drøm og en drøm er ikke virkelighet.
Han tror mange vil synes det er rart at han er trygdet, og likevel løper mange maratonløp hvert eneste år. Svaret er at han ikke tåler høy lyd. Han kan ikke ha det for lyst og går nesten alltid med solbriller. Hodet er vondt hver dag. Talen blir utydelig, når han har pratet lenge. Han må ta smertestillende for å dempe kvalmen. Den ene armen skjelver sitt eget liv, hukommelsen er svekket.
I det lange løp er det sønnen Jens-Cristian som holder ham oppe.
- Maraton er en god nummer to.