Hun er den som alltid er først frempå med å spørre om når vi skal åpne presangene, etterfulgt av påstanden «det er greit å få det unnagjort, det blir jo så mye papir å rydde bort i etterkant».

Vi andre humrer litt av dette ivrige maset, later som om vi ikke bryr oss så mye, at disse gavene ikke betyr all verden. Døde ting, liksom. Vi er da siviliserte i-landsborgere med så altfor mye av alt at vi tar ikke av om vi blir tilgodesett med en kokebok på julaften.

Nei, vi viser et voksent, korrekt måtehold med dannet og dempet tilnærming til gavebonanzaen. Vi sukker over handelsstandens utallige salgstriks, og fnyser av gavestress og forbrukersamfunn.

Men hvor ble det av entusiasmen? Hvor tok julegleden veien, for noe som tross alt er fylt med gode hensikter? Når forsvant begeistringen?

Moren min blir svært begeistret for alt som pakkes opp, enten det er til henne eller til noen av oss andre. En pakke servietter, en tegning eller et skjerf. Alt er kjempefint, synes hun, og takker i vei. «Neimen, se da dere, så flott!».

Kristin, bonusdatteren min på 23, er en god nummer to. Hun er den som fortsatt gjerne vil at alle skal se på alt det fine hun får, og som gleder seg stort over å få et brett med Cola Zero-bokser. Det er absolutt ikke størrelsen, eller prisen på gaven, som avgjør hvor fornøyd hun blir. Hun klapper gjerne i hendene og lyser opp for hårspenner og raggsokker.

Men engelsksetteren Theo er nok den som uttrykker aller størst begeistring, både før, under, og etter jul. Straks det kommer en pakke i hus blir han vill og yr av glede, og vil aller helst tygge på pakken med en gang. Godbitene og grisehalene han får i julepresang, blir han så glad for å få at han løper troférunder rundt i huset med logrende hale rett til værs og viser oss hva han har fått.

Begeistring smitter. Alle vi andre finner det både underholdende og sjarmerende når noen uttrykker umiddelbar, spontan og ekte glede slik moren min, Kristin og Theo gjør. Det er et tankekors at julekveldens lykkeligste er en dame på 83, ei jente med Downs syndrom, og ... en hund.