– Jeg var syk, sårbar og uten hår, også skulle jeg åpne livet mitt, huset mitt og tankene mine til en fremmed person, forteller Olivia.

I dag, seks måneder senere, er hun ikke i tvil om at det var et riktig valg å få hjelp fra Kreftforeningens veivisere.

Da Olivia fikk kreft i 2021 hadde hun bare bodd i Norge i fire år, og hadde et lite nettverk. Informasjonen fra sykehuset var god, men det ble overveldende å forstå alt, og vanskelig å ha oversikt. Særlig tiden da Olivia ventet på prøvesvar og hvilken behandling hun skulle få, var vanskelig.

– Jeg ventet. Jeg googlet. Jeg leste mye om sykdommen og behandlingen på både norsk og engelsk. Jeg visste ingenting, og hadde et stort behov for å forstå mer av det jeg skulle gå gjennom.

Savnet noen som kunne hjelpe

–  Jeg hadde mange spørsmål, og savnet noen som kunne hjelpe meg med å finne svarene. Det var også tungt å snakke med familie og venner om alt, det kunne bli mye for dem også, forklarer Olivia.

Selv om det lever nesten 300.000 nordmenn i dag som har eller har hatt kreft, opplever mange at det er ensomt å bli kreftsyk. Det kan handle om alt fra å forstå helsevesenet, logge på digitale tjenester eller få oversikt over behandling. Kreftforeningens veivisere kan hjelpe til med alt dette.

Da Olivia kontaktet Kreftforeningen, tok det ikke lang tid før hun ble kjent med sykepleierstudenten Vilja.

En støttespiller fra utsiden

Vilja har jobbet frivillig for Kreftforeningen lenge. Da muligheten til å bli veiviser for kreftpasienter presenterte seg, kjente hun at dette var noe hun ønsket å være en del av.  

Olivia var den første hun fikk hjelpe.

Fleksibel én-til-én-tjeneste

Kreftforeningens veivisere skal bistå kreftpasienter med det de trenger hjelp til. Behovet er svært ulikt og varierer mye.

Mens noen trenger en samtalepartner, ønsker andre heller bistand med praktiske ting. Over en halvtårs-periode møtes veiviser og pasient i opptil to timer i uken. Det er pasientene som bestemmer hva de ønsker å fylle den tiden med.

– Vilja var fleksibel og tilpasset seg alltid mine behov. Hvis jeg trengte en kaffe, om jeg ønsket å prate – eller ikke prate, tok hun det alltid i mitt tempo. Møtene våre hjalp meg å slappe av og lot meg slippe unna tanker om legetimer og behandling, forteller Olivia.

– Jeg og Olivia har snakket om kreft og sykdom, men også om helt vanlige ting som ferieplaner og studier, vi har dratt ut for en kaffe og gått turer. Ofte har vi møttes her på Vardesenteret, sier Vilja.

I tillegg til den tunge beskjeden om kreftdiagnosen, måtte Olivia lære det norske helsevesenet å kjenne for første gang. Det var ikke alltid like enkelt, men med Vilja på laget fikk hun nøstet opp i det som var uklart.  

– Vilja har forklart ting om behandlingen som var vanskelig for meg å forstå. Det samme gjorde hun da jeg skulle opereres og fikk flere valgmuligheter å forholde meg til. Jeg visste ikke hva jeg kunne få, og rehabilitering visste jeg heller ingenting om, forklarer Olivia.

– Jeg har fått mye mer hjelp enn jeg forventet, smiler hun.

Viktig med personlig kjemi

Kreftforeningens veivisere er et supplerende tilbud til offentlige tjenester. De samarbeider tett med sykehus, kommunen og kreftkoordinatorene for å fortelle kreftpasienter om tilbudet, slik at de kan komme i kontakt med en veiviser.

Det gjennomføres alltid individuelle samtaler med både veiviser og kreftpasient før de møtes, for å sette kreftpasientene sammen med noen som kan møte behovene deres.

– Det handler om å kartlegge behovet til pasienten, og bli kjent med den frivilliges interesser og bakgrunn. Vi prøver å finne en best mulig match, og veien til suksess er gjerne å finne et felles interessefellesskap mellom de to, forklarer Tom Anders Stenbro, distriktsleder for Kreftforeningen Midt-Norge.

Skulle kjemien mellom den frivillige og kreftpasienten likevel føles feil, prøver de på nytt med en annen frivillig.

– Vi vet det er behov for dette tilbudet, og ønsker at flere skal oppleve å få en ekstra støttespiller i sitt pasientforløp. Ett av målene med dette tilbudet er at pasientene skal oppleve at de får bedre oversikt over sykdomsforløpet sitt. På den måten kan de i større grad være med å påvirke selv, sier Tom Anders.  

Han forteller at de er spesielt opptatt av at de som ikke har et stort personlig nettverk av venner og familie, skal ta kontakt med dem. Det samme gjelder kreftpasienter med minoritetsbakgrunn, hvor språk og kultur kan være en barriere i sykdomsforløpet.

Han understreker at absolutt alle kan ta kontakt.

– Alle kreftpasienter som står i, eller har behandlingen litt bak seg, kan få en veiviser.

Vilja er ikke lenger veiviseren til Olivia, men vet at det er mange andre som også trenger støtte, og kan ha nytte av en veiviser.  

– Jeg vil bare påpeke at det ikke er nødvendig å ha behov for så mye, det er nok at man ønsker noen å snakke med og dele tanker. Om de vil ha en samtalepartner så er det åpent for det, men vi stiller også opp for de som trenger hjelp med større ting, minner Vilja om.

– Det betydde mye å ha en person som hadde tid til å snakke med meg og som forstod at behov kan endre seg fra dag til dag. Vilja var tilgjengelig når jeg trengte henne og stilte alltid opp. Det var det viktigste for meg, utdyper Olivia, før hun legger til:

– Jeg tror ikke det finnes et bedre tilbud enn Kreftforeningens veivisere, det er helt unikt!