NILS HARALD LUNGÅRD

Nils Harald Lungård døde 20. september, 79 år gammel.

Vi ble kjent da Nils kom på jobbintervju i Trondhjems og Strindens Sparebank i 1978. Fra intervjuet husker jeg at han var fra Sortland, var eneste gutt i søskenflokken og ble nordnorsk mester i hopp, hadde vært sjømann og vært ansatt på Nobø fabrikker. Nils begynte som sjåfør og kjørte rundt på filialene og hentet inn kassebilagene som ble «punchet» dagen etter i bankens Regnskapsavdeling. Så var han postbud i Midtbyen før han begynte inne på avdelingen. Vi fikk 28 år og sju måneder som kollegaer og det er mange minner fra denne tiden. Hans saftige språk, slående meldinger og gode humør ble hans varemerke og Nils gjorde aldri forskjell på hvilken rang han snakket til. Han respekterte personen som person.

Først en historie fra hans tid som sjåfør: Nils hadde vært på filialen vår på Moholt studentby og skulle ned til filialen på Nardo. Omkjøringsveien var tofelts og hadde ingen påkjøringsrampe. Det var rushtrafikk og der sto han og ventet. Se for dere Niki Lauda (rallysjåføren) som pumper utålmodig på gasspedalen, ser en luke og gir full gass. Blikket er klistret i speilet og han sier med fryd i stemmen til seg selv: «Han tar itj igjen mæ».

Senere begynte Nils på postavdelingen og en gang jobbet han på en av postmaskinene som ikke var samarbeidsvillig. Han bantes og svor og det lynte ordentlig rundt ham. Jeg hørte ham på lang avstand og gikk inn og slo av taklyset. «Hvorfor i h ... gjorde du det»? spurte han. «Du trenger ikke taklyset for her lyner det så jevnt at du ser uten lyset», svarte jeg. Da lo han så tårene trillet og sa: «Du får ta over den h ... maskina sjøl da» og gikk ut og tok seg en blås. Da han kom inn igjen var han blid som ei sol.

Samtidig som vi fikk den nye røykeloven gikk banken ut med varsel om nedbemanning/oppsigelser. De som røkte sto utenfor publikumsdøra og det kom klager fra kundene. Røykerne fikk beskjed om å flytte seg minimum fem meter fra inngangsdøra. En tid senere var Nils oppe i administrasjonen og ba da administrerende komme bort til seg ved vinduet. Han stilte seg ved siden av Nils som pekte ned i Søndre gate og sa at dersom han ba de ansatte om å ta røykepausen sin fem meter ut ifra veggen, istedenfor oppover/nedover i Søndre gate, så slapp han å si opp noen. Nils hadde 50 prosent stilling, noe som gjorde det mulig å bli forfremmet til fullmektig, men han fikk etter hvert tittelen sekretær. Nils fleipet mye med denne tittelen – han kunne jo ikke engang skrive på maskin. Vår gamle administrerende direktør kom tilfeldigvis innom den dagen Nils ble pensjonist. De fikk både en god prat og en god latter. Jeg husker Nils sa til ham: «Nå slutter jeg, så nå skal jeg ha posthylla di». «Kan vi ikke dele på hylla?» lurte han. «Jo», svarte Nils, «men da ska navnet mitt stå først». «Det er greit ja, Nils» svarte direktøren med et smil. Vi har holdt kontakten helt til det siste. Nå er vennskapet slutt, men de gode minnene og historiene vil leve evig. Takk for 39 fantastiske år, Nils.

Bjørn Strand