Paulien kikker forsiktig opp fra kaffekoppen.
– Vi var litt lei. Og så hadde vi så lyst til å pusse opp et gammelt hus eller bygge noe nytt. Det ville vært umulig i Nederland. Altfor dyrt.
Da Paulien van Hoogen og Sander van der Meer forlot Nederland til fordel for Norge i 2006, var de i godt selskap. Innvandringen fra det som er et av verdens tettest befolkede land steg kraftig etter 2003, da mange norske kommuner i grisgrendte strøk begynte å legge til rette for innvandring fra Belgia, Nederland og Tyskland. I 2007 flyttet rundt 1000 nederlendere til Norge, opplyser Christian Sørhaug ved Telemarksforsking på forskning.no og påpeker at det her er snakk om en type innvandring som ikke primært skyldes økonomiske problemer eller behovet for å finne arbeid, men derimot et ønske om selvrealisering eller endring av livsstil.
Ifølge forskning.no reiser om lag halvparten av nederlenderne som prøver å bosette seg i Norge hjem igjen etter noen år. Men ikke Paulien og Sander. De har fått mer plass. Mer frihet. Mer ro. Og mindre show-off.
Ikke bare solskinn
– Jeg mislikte den nederlandske holdningen om at man skal være nødt til presentere en vellykket fasade hele tiden. Konkurrere om å være best. Late som om alt er perfekt.
Paulien liker ærlighet. Derfor er hun også opptatt av at beretningen om livet deres i Norge ikke må skrives som en solskinnshistorie, selv om huset deres er selvbygd, lekkert, lekent kreativt og herlig på alle vis. For dagene er ofte tunge.
– Jeg sliter med psyken, sier Paulien enkelt og rett fram. Arbeidet med å bygge hus og innrede det har vært en livbøye. Noe å holde fast ved, å føle mestring ved. For form og farger er noe designer Paulien kan. Og praktisk utføring er snekker Sanders bord. Begge utdannet i sine fagfelt. Og knakende dyktige. Sammen har de skapt et fantastisk hjem. Paulien har tegnet. Sander har justert til en teknisk gjennomførbar konstruksjon. Han har bygd, hun har malt. De har gjort alt selv. Det har tatt drøyt fire år.
Finnes alltid løsninger
– Jeg har tegnet hus hele livet. Hadde vi kunnet bygge mitt absolutte drømmehus, ville det vært et med hemmelige rom og enda flere vinkler, sier Paulien med en liten latter som forteller at hun vet at slike hus egner seg best på papiret.
– Å tegne et hus er én ting, men det må jo kunne bygges forsvarlig, sier Sander stødig. Ikke slik å forstå at han har valgt minste motstands vei. Nei, han setter pris på Pauliens formsans og designevner og har jobbet deretter.
– Det går bestandig å finne løsninger hvis man virkelig vil, sier han. Sander driver snekkerfirmaet Kameleon og har gjort det til sin spesialitet å tilpasse seg kundenes ønsker. Sånn sett har han fått øvd seg på hjemmebane.
Da Paulien skulle tegne huset, tok hun utgangspunkt i den lange, smale formen til en trønderlån, og plasserte huset slik at sola ville falle gunstig på uteplassene. For å få mest mulig brukbart boareal i andre etasje har de valgt en takløsning vi kjenner best fra Sverige og fra amerikanske driftsbygninger. Konstruksjonen knevegg – 60 graders takvinkel, 30 graders takvinkel – gir et avrundet tak der lite areal forsvinner under skråtaket. Kombinert med utbygg på begge langsider av bygningskroppen gir dette et tak som har kostet Sander mye grubling og et utall arbeidstimer. Men som han sier, det går alltid an å finne en løsning. Så det har han gjort.
Farger er ikke skummelt
Husets kjerne ligger i overgangen kjøkken stue. Her er det åpen peis for hyggens del. Lenger inn i stua, knyttet på samme pipeløp, er en lukket peis, som også kan varme vannet i varmtvannstanken og til husets vannbårne varme. Alternativt hentes varmen fra jordvarmeslyngen de har lagt på eiendommen. Huset er kreativt utformet, både praktisk sett og estetisk sett. Tilbake til den åpne peisen. Den står i overgangen mellom en spisestue i gulmønstret tapet og et kjøkken som kombinerer Ikea-innredning og hjemmesnekret grønn innredning, laget av perlestaffpanel.
– Jeg er ikke så glad i hvitt. Og heller ikke i hele sett som hører sammen. Folk tenker alltid trygt og velger svart, hvitt eller grått fordi de tenker «hva hvis vi skal selge?». Jeg skjønner meg ikke på dette. Man må jo først og fremst bo i hjemmet sitt, ikke forberede seg på et salg. Jeg er jo selv en litt redd og nervøs type, men det at folk kan være redde for å male en vegg, det kan jeg faktisk ikke begripe. Det er jo bare å male over igjen hvis det ikke blir fint.
Overraskelser
Paulien og Sander har ingen rom uten farger. En knallgul vegg her. En blå der. Grønt. Og så elsker Paulien tapeter. Mønstrede tapeter.
– Jeg liker å sette sammen ting som du egentlig ikke forventer å se sammen. Overraskende kombinasjoner er artige.
Følelsen av å være dypt inne i en skog på do. Dører med hjertehull i på kjøkkenet. Gulvfliser som fortsetter helt opp til taket på en smal vegg. Og møter en 70-tallstapet på neste vegg. Linjer, flater og vinkler som dukker opp i flere lag som i en scenekulisse. Det er bare å gå fra rom til rom og la seg overraske. Av huset selv, og av innredningen. Selv om Paulien ikke vil plassere seg selv i en stilmessig bås, innrømmer hun at hun er veldig svak for 60- og 70-tallets fargepalett og estetikk. Bruktbutikker og loppemarkeder er hovedkilden til husets interiør. Glade farger. Et lekent uttrykk. Åpenhet. Plass til å utfolde seg. Selv om livet ikke er en lek, er det godt å bo i Haltdalen. Ensomt?
– Nei. Det er mer ensomt i en by der du ikke kjenner naboene dine, fastslår Sander.