Spørsmålet kom fra en av venninnene mine. Vi satt rundt spisebordet, nøt kyllingsalat med Chorizo-pølse og sprudlende Prosecco, hadde nettopp løst en haug med verdensproblemer og vendte oss mot det hjemlige.
–Jeg aner ikke om det jeg ser er designmøbler eller kjøpt hos en møbelkjede. Jeg kan glatt sette rumpa på et designikon uten å ane at eieren har spinket og spart i ti år for å kjøpe det, svarte ei.
–Hva er forresten «designmøbler»? Det er jo et menneske som har designet denne korkopptrekkeren kjøpt på Kiwi, men den regnes da ikke som et designobjekt. Folk kjøper designklassikere i mangel på egen smak. Et designhjem sier ikke mer om folket som bor der enn at de har god råd.
–Uenig! Designmøbler sier at eierne er opptatt av at ting skal vare. God design er et solid stykke arbeid, som varer – på flere måter, parerte sidedamen.
–Jeg ser heller på hva som henger på veggene. Og hvordan det henger. Hjemmet skal fungere som en utstilling. Du skal komme inn i et rom og føle at du opplever et møte med bildene, sier den tredje.
–Men henger det for mange og svære familiebilder på veggene, blir det kleint, sa fjerdedame.
–Men da ser vi i alle fall veldig tydelig hvem som bor der. Hehe. Det er jo det vi ønsker? Vis meg hjemmet ditt, og jeg skal si deg hvem du er!
Selv går jeg inn i folks hjem og rett bort til bokhylla. Så lar jeg fingrene gli skamløst over alle bokryggene og leter etter gamle kjente. Og finner jeg dem, føler jeg at jeg kjenner husets beboer litt mer enn før jeg trålet bokhylla. Finner jeg dem ikke, så har jeg likevel lært noe om personen.
Kveldens vertinne himlet med øynene over svaret mitt. Med flere års universitetsstudier i litteratur på baken, har hun valgt å sortere bøkene i hylla etter farge.
–Hva tenker du om meg som har «En shopoholikers hemmelige drømmeverden» i hylla, da?
Det første vi ser på i et hjem, er det vi syns sier mest om de som bor der. Og det sier vel strengt tatt mest om oss.