Hjem har hatt sommerferie. Det er altså noen solstråler, og jo da, også noen regnskyer, siden sist du bladde i et Hjem. Jeg har også hatt ferie, men en ukes tid før slutten på ferien for Hjem, så måtte journalisten avslutte feriebøkene og drikke opp paraplydrinkene. For noe må det jo være å lese også, i høstsesongens aller første utgave.
–Allerede... Ja, ja, du får kose deg på jobb da. Mens jeg ennå har noen ferieuker igjen, og bikini i kofferten, sa en venninne. Hun prøvde slett ikke å skjule hvem hun mente ville få det best.
Og jo da, det var med litt tunge skritt jeg gikk inn i avishuset den første dagen. Men det var da tross alt med sandalskritt, og leggene var brunere enn midtvintres og tærne har fortsatt rosa neglelakk på. Første kopp med småsur jobbkaffe, mens jeg leste på avisas nettutgave at det også i år blir med en nordtrønder i TV2s bonderomantikk. Jeg ringte Anne, og neste dag var jeg ute av kontoret og i Sparbu, og på gården Øvre Lein. Ferien var over, jo da, men der var jeg: Blå himmel, duft av nyslått plen. En velstelt gård i en sommeridyllisk bygd. Og en nyoppusset kårende. Spennende, annerledes. Jeg og Anne satt i skyggen på verandaen, den ved siden av bedet fullt av blomstrende peoner, drakk te og snakket om det gode liv på bygda – og om interiør, selvsagt. Lille Petter Pus hoppet rundt på jakt etter fluer, mens gamlehunden Marco logret dovent med halen hver gang han fikk blikkontakt. Jeg rakk så vidt hjem igjen til Trondheim til middag. Om ettermiddagen stakk jeg innom en særegen hage. Mer om dette senere, for nå er Hjem er her igjen – hver fredag, uten ferie.
Men i alle fall: Jo visst, er det deilig med ferie. Alle må ha det innimellom. Men så tenker jeg at det er jammen ikke verst heller, å komme tilbake til Hjem. Postkortet fra venninnen fikk meg til å lengte litt etter mer ferie, men du verden hvor flott hverdagen i Sparbu er også!
