NYTT DRIVHUS: Dette fikk Lars Johan Wiker satt opp i fjor sommer. Drivhuset fungerer både som ly for planter og som lysthus. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
BLÅTT KJØKKEN: Fargen på kjøkkenet heter fattigmannsblå. Denne linoljefargen ble mye brukt på kjøkken for rundt 100 år siden. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
NYTT DRIVHUS: Dette fikk Lars Johan Wiker satt opp i fjor sommer. Drivhuset fungerer både som ly for planter og som lysthus. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
STORE OVNER: Det er én kakkelovn i hvert soverom, samt denne i spisestuen. Alle ovnene rager fra gulv til tak. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
KAMMERSET: Dagligstuen, også kalt kammers og TV-stue, er i stor grad beholdt i sin opprinnelige stil. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
LUN VERANDA: Lars Johan Wiker får hjelp av en kamerat til en del snekkerprosjekter. Døren til utestuen er montert, og her skal de gamle vinduene på plass. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
LAMPEKUPP: Denne taklampen, trolig fra 1920-tallet, fant Lars Johan Wiker i en bruktbutikk i Årjäng. Et skikkelig kupp til 65 kroner. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

Sånn cirka 100 år. Det er en passende alder for et hus, mener Lars Johan Wiker. Han har nemlig en stor forkjærlighet for gamle ting.

— Det har jeg hatt siden jeg var ti år gammel. Fra da av drømte jeg om å ha mitt eget hus et sted på landet, ved skog og mark. Og aller helst som her, rett ved en liten innsjø, forteller han.

ET HJEM HJEMMEFRA: Lars Johan Wiker (36) kjøpte dette sveitserhuset i Sverige høsten 2011. I dag er det hans drømmested, men foreløpig kan han ikke tenke seg å flytte hit permanent. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

Det snør lett. Taket, trærne, hagen og landskapet rundt er dekket av hvitt – også innsjøen.Badeplassen hans er nå gjemt under is og snø, naturlig nok.

— Det er finere her om våren og sommeren, synes jeg. Da er morgenbad i sjøen en fast rutine. Men litt etter litt har jeg vent meg til å være her om vinteren, og gleder meg mer over det nå enn hva jeg gjorde tidligere. Stedet har jo absolutt sin sjarm på denne tiden av året også, konkluderer Lars Johan Wiker.

God, gammel årgang

Det tar ganske nøyaktig to timer for 36-åringen å kjøre fra leiligheten i Oslo til landstedet, som ligger i nærheten av Årjäng i Värmland.

Hit drar han så ofte han kan, som regel tre helger i måneden. Den fjerde helgen er han på jobb.

For Lars Johan er det et viktig poeng at det skal være en passelig kjøreavstand til fritidsboligen. Fem minutter er altfor lite, fem timer er for mye.

GJESTESOVEROMMET: Lars Johan Wiker lot de gamle tapetene være på begge soverommene. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

— Man må føle at man kommer seg litt vekk. Når jeg kommer hit, senker jeg skuldrene fullt og helt. Jeg slapper virkelig av, selv om jeg har gjort mange ting med hus og hage siden jeg kjøpte dette stedet for fire år siden. Mye er pusset opp, både innvendig og utvendig. Akkurat nå holder jeg på med å sette inn en dør og noen vinduer i den ene enden av verandaen. Det skal bli en enda lunere utestue enn det var før.

SVENSKE ANER: Lars Johan Wiker har svenske oldeforeldre på både mor- og farssiden. Bilder av de svenske forfedrene har fått plass på en vegg i dagligstuen. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

Han kommer til den delvis åpne verandaen via kjøkkenutgangen. Kjøkkenet er for øvrig hendig pusset opp, selvfølgelig i gammel stil.Også fargen, fattigmannsblå i linolje, er av den typen mange brukte på kjøkkenet på begynnelsen av 1900-tallet.

SOM I GAMLE DAGER: Selv på nattbordet har Lars Johan Wiker fått plass til gjenstander som bringer minnene til en svunnen tid. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

— Det gamle preget vil jeg beholde så langt det lar seg gjøre. Jeg har byttet ytterdør og balkongdør – de er nye, men i gammeldags form. Vinduene til utestuen har sprosser som passer til huset. De kjøpte jeg på loppis, forteller han.

Antikviteter og snurrepiperier

Både inne og ute er det en rekke gamle gjenstander. Enkelte ting har han kjøpt på loppemarkeder, bruktbutikker og antikvitetsutsalg, noe det finnes mange av i Värmland.

En del har han arvet. Og andre gjenstander har han fått, som kjøkkenbordet fra 1830. Det skulle egentlig kastes, men ble reddet i siste liten.

I tillegg til sin fascinasjon for gamle ting, har Lars Johan fantasert om å eie et landlig sted i mange år før han kjøpte det.

Drømmestedet skulle helst ligne på nabohuset i Askim, der han vokste opp. Han var lenge på utkikk etter en fritidsbolig i Indre Østfold.

Han dro på visninger, men fant ikke det han var på jakt etter – eller et sted han hadde råd til.

— Etter hvert begynte jeg å lete over grensen. Det er jo det samme, flotte kulturlandskapet her på denne siden. Det er litt lenger unna Oslo, men så er prisene i Sverige omtrent halvparten av hva en fritidsbolig i Østfold koster. Da jeg fant dette stedet, var jeg ikke i tvil om at det var et sånt et jeg hadde drømt om, forteller Lars Johan Wiker, som jobber som vaktsjef i Nationen.

STORE OVNER: Det er én kakkelovn i hvert soverom, samt denne i spisestuen. Alle ovnene rager fra gulv til tak. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

På bloggen Grenseliv.com og i magasinet Lev Landlig deler han sitt landliv og sine erfaringer med å eie et gammelt hus ved svenskegrensen.

Kakkelovner på soverommene

Han blogger blant annet om de ulike oppussingsprosjektene. De største er trolig unnagjort, håper han.

— Det er et gammelt hus, så man vet aldri hva som dukker opp. Men de tidligere eierne hadde tatt godt vare på eiendommen. Husets tekniske stand var bra, men noen rom trengte naturligvis litt overhaling. De gamle tapetene på de to soverommene har jeg imidlertid latt være i fred. Jeg synes de er ganske kule, og de passer godt til kakkelovnene og stilen ellers, sier han.

Da huset ble bygget i 1913, var dette kårboligen til herregården, som står et par hundre meter unna.

Likevel ligger Lars Johans gule sveitserhus for seg selv, ned mot innsjøen og bak noen høye trær.

På tomten har han fått plass til et 16 kvadratmeter stort drivhus, som også fungerer som lysthus.

Der inne har han blant annet et oljefat fylt med jord og en vinranke. Her er også noen gamle gjenstander – som trau, kar, vinballonger, flasker og møbler – som ikke er beæret en plass i huset eller i leiligheten på Grünerløkka.

— Jeg har lenge samlet på så mange ting i leiligheten at det ble ganske så fullt der. Da jeg kjøpte dette stedet, tenkte jeg at nå skulle alt det gamle hit og leiligheten skulle få et minimalistisk preg. Men jeg klarer ikke å gi slipp på den gamle stilen der heller. Jeg har fortsatt mange fine og rare ting igjen hjemme i Norge. Det minimalistiske er jeg nok ferdig med, meddeler han.