Jeg tenker med gru på om noen kanskje skulle droppe innom og avsløre at vi verken har ryddet eller vasket på lang tid. Og kommer det noen høres det omtrent sånn ut: «Heisann, så hyggelig, bare kom inn, men ikke se på rotet, det ser ikke ut her, vi har...» Og så triller det ut selvfølgeligheter med rare forklaringer på hvorfor fotballer, regnjakker, ispapir, skitne kaffekopper, hundehalsbånd og gamle aviser ligger strødd ut over hele stuen. Selvsagt ber gjestene meg om å ta det helt med ro, og forteller straks om hvordan det ser ut hjemme hos dem, der er det mye verre. Så ler vi litt av rotehysteriet, jeg byr på kaffe eller brus og vi setter oss ved spisebordet.
Og det er da jeg bare skulle ha gitt blaffen helt, men i stedet går jeg ut på kjøkkenet, henter en klut, og tørker av bordet mens praten går. Videre begynner jeg å smårydde litt i stuen, fortsatt mens vi snakker om løst og fast. Og i løpet av impulsbesøkets varighet har jeg ryddet opp alt som ikke skal være i stuen. Så når gjestene er på tur ut døra, er det noenlunde ryddig hos oss igjen. Helt unødvendig selvsagt, for hvorfor holder jeg på sånn?
De fleste barnefamilier er velkjent med rotete hjem, og de med hund i tillegg vet alt om hva det betyr. Levende hjem kan ikke være ryddige og rene til enhver tid, da er det faktisk ikke noe liv der. Og hvorfor skamme seg over noe ALLE synes er et pes, nemlig det evige husarbeidet?
Neste gang det kommer noen innom her skal jeg ikke si et ord om at det hundehår i hver krok, eller beklage at vasken på badet er full av tannkrem. Jeg skal med største selvfølgelighet be gjestene inn og servere kaffe ved spisebordet der jeg trolig ikke har rukket å rydde av alt etter middagen. De skal slippe å ta av seg på beina, men tråkke rett inn i kaoset som om det ikke var der.
Og så må jeg for all del ikke falle for fristelsen til å ringe etterpå å unnskylde rot og rusk som de nylig var vitne til.
Jeg må heller ikke ringe andre å fortelle at jeg hadde besøk av X og Y her en dag, og at det ikke så ut her på grunn av alt rotet i det møkkete huset vårt.
Og det aller verste er trolig å ta det opp i selskapslivet der hele vennekretsen er til stede. Jeg må bare IKKE gjøre morsomme poeng ut av «stikke innom besøk» når huset overhodet ikke egner seg for slikt. For da har jeg rykket tilbake til start og avslørt at den stikker riktig så dypt denne angsten for skitne og rotete hus. Jeg skal jo ikke bry meg om det.
Støv og rot har kommet for å bli – det er en helt naturlig del av tilværelsen, og det er til å leve med.