Det føles litt meningsløst egentlig, dette med mange måneder i hi. I mørket, i kulden. Eller enda verre, i slaps, i sørpe eller med umulig glattis. Men sånn ordentlig vinter, det kan jeg for så vidt like. Hvit, vakker snø. Og viktigst: Følelsen av en så smått varmende sol! Slik vinter som kom en gang her tidligere i måneden, og som igjen gjorde landet vårt til verdens vakreste. Ut og leke i snøen, bygge borg, lage snølykter. Gå på ski, ake på kjelke, gå på skøyter. Bli rød i kinnene, kjenne sola varme et kaldt ansikt.
Det er det jeg liker aller best; å igjen kjenne sola. Vite at jo da, det blir vår i år også. Det er det som er best med vinter, at etterpå kommer både vår og sommer.
Sola betyr at vi kan begynne å være ute igjen. Skape uterom. Utvide innerommet, det som begynner å kjennes litt trangt etter en lang vinter. Jeg er av dem som begynner å flytte snø med det samme sola kommer i februar. Fordi jeg lengter etter hagen, etter gresset. I det de første krokusene dukker opp, så kjenner jeg at jeg blir lykkelig.
Fordi det betyr at, snart, om ikke så altfor lenge, så kan familie flytte ut igjen. Til den ekstra stua vi har ute, det der ene korte halvåret. Det som sola forteller meg at vi igjen skal få oppleve. Foreløpig ser jeg bare en kald, hvit hage, men innimellom skinner sola på snøen, som etter hvert vil gi etter og smelte. Og jeg prøver å huske hvor jeg plantet de ulike løkene. Masse tulipaner der. Rosa, hvite og sorte. Liljer, noen allium over der. Og inne har jeg fått frøene i hus, jeg gleder meg til å plante – snart! For hvit, skinnende vinter bærer for meg først og fremst bud om vår. Utepils, grilling, venner. Jeg er sikker på at du også begynte å smile med tanken. Og altså, den der gule rundingen oppe på himmelen forteller oss at jo da, det vil skje i år også. Så får jeg bare leve med at det kanskje vil falle enda litt mer snø først...