Da jeg var yngre, gikk jeg ikke rundt og skrøt av min beståtte eksamen fra husmorskolen. Vasketeori og slikt, det var ikke noe tema å ta opp på diskusjonskveldene i kvinnegruppen. Det passet liksom ikke inn i imaget til et møfrø som hoppet ut av bh'n og inn i fotformsko og lilla kordfløyel på slutten av 60-tallet.
Men her om dagen traff jeg igjen håndarbeidslæreren min fra husmorskolen. Da ble mange gode minner vekket til live.
Hun lærte oss det umulige på bare noen måneder, nemlig å sy, strikke og veve.
Personlig kunne jeg fint lite på forhånd og hadde dertil aversjon mot nål og tråd etter barndommens svette tilhold på håndarbeidsstuen for småpiker i hjembygda. Der ble vi tvunget til å sy lam av hvitt teddystoff, og mitt lam ble bare svartere og svartere.
Men det tok ikke mange timer i håndarbeidsrommet på husmorskolen før innstillingen ble snudd til ytterst lystbetont. Hun må ha vært en fantastisk pedagog! Snart presterte jeg å sy klær til både små og store, ja til å med veve stoff til et sidskjørt klarte jeg, og det var så moro å få det til.
De nye ferdighetene kom godt med da jeg senere havnet i rollen som pengelens studentfrue og småbarnsmor. Det eksisterte ikke noe klesbudsjett i familien, det var nesten ikke budsjett i det hele tatt. Men av stykket fra knærne og ned på utslitte kordfløyelsbukser ble det overaller til småtassene (mange lilla overaller!), og ullgensere med hullete albuer ble rekket opp og garnet resirkulert til små varme plagg. Så å si gratis. Riktignok var det ikke akkurat moteriktige merkeklær de måtte gå rundt i, podene, og da de ble store nok, gjorde de naturlig nok opprør mot alt som snudd og vendt og omsydd var.
Men du verden så moro det var mens det varte. Symaskinen som duret og gikk og strikkepinnene. Og mang en gang, i dypeste hemmelighet, selvsagt og uten å informere om det i kvinnegruppen, sendte jeg varme tanker til lærer Rigmor på husmorskolen der jeg satt og produserte garderobe.