Den norske granskauen; inn i stua med den. Opp med tapet med greiner og blomster. Inn med puter med elg og solnedgang. I høst skal stua være som en tett, trolsk granskog, ha farger som der hvor sola aldri slipper inn. Og jo da, jeg følger jo på. Har allerede tapet med noen svære, svaiende blader i stua, og har nettopp kjøpt ny tapet til soverommet: Små meiser og dompaper kvitrende på noen kvister. Sommerfugler er det også på den. Ute-sommernatta inn på høst-soverommet!
Det er jo lekkert da, selvfølgelig er det det. For norsk natur er flott! Selvsagt er den en inspirasjonskilde. Så det måtte komme; at også interiørdesignerne oppdaget det samme. Jeg ser for meg at noen av dem, helt sånn tilfeldig; for dette er vel mennesker som oftest er i storbyen, dumpa borti et stykke norsk natur. De oppdaget liksom plutselig granskauen. Og ble inspirert! De sa at dette folkens, dette må vi ta med hjem! Vi må få denne granskauen trykt på tapeter, og inn og opp på veggene til folk.
Og vakkert er det! Men så tenker jeg at dette blir jo litt bakvendt. Skal vi ikke bare la inne være inne, og ute ute. I stedet for å ta med ut inn; til et sted hvor ut aldri kan bli like fantastisk som den er der ute. Inne blir ute liksom bare en kopi, uansett. Det blir som å løpe på tredemølle inne, når marka med skogstiene er nærmere enn helsestudioet. Det blir bare en blek kopi av den ekte varen, den som har så mye mer: Lyder, bevegelser, lukter – og i tillegg frisk luft! Frisk luft å meditere i; se det får du ikke selv hvor mye granskau du limer på stueveggene.
Det var bare en tanke, i det jeg kjøper lim for å tapetsere meiser og dompaper på soveromsveggene. Men det blir jo fint da; og ha litt ute inne. Men det viktigste er vel å også bruke det rommet som er aller vakrest så ofte som mulig. Nettopp uterommet.