Hjemme hos oss bor det en liten minimann. Cirka 85 centimeter høy. Men så er han bare halvannet år også da. Og nå som han er oppe og går på to, så ser jeg at hjemmet vårt er annerledes for ham der nede, enn for hos andre. Huset er laget av og innredet for voksne.
Lillebror kommer hjem fra barnehagen. Stabber mot inngangsdøren. Og innser at oi! Den dørterskelen er høy gitt!. Han kaver, skrever høyt opp, sliter. Og attpåtil iført posete parkdress og klumpete vintersko. Som ville gjort at jeg hadde landet hjelpeløs på magen, så lang som jeg er. Noe lillebror gjør hver dag. Men så er han i alle fall inne. Og der er mye enda høyere. Sofaen, for eksempel. Der, i hans midjehøyde, der sitter storesøster og ser barne-tv. Lillebror veiver med en liten arm, og er han heldig så hjelper hun til og drar ham opp. Hva om jeg skulle klatret opp til midjehøyde, bare for å få sitte med resten av familien og se tv.
Så må han ha drikke. Eller han vil så gjerne ha en babba, altså en banan. Høyt der oppe på kjøkkenbenken. Hårfjonene hans går i ett med kjøkkenbenken, ja, hvis han står på tærne. Så liten er minimannen. Han roper babba, og streeeeekker seg. Står på tå og strekker armen høyt og langt. Og kanskje-kanskje når han en babba med den lille pekefingeren. Bare for å dytte den enda lenger inn på benken... Det må jo være frustrerende.
Og det verste er vel at han ikke har foreldre som har laget et miniatyrhjem for ham. Vi kunne jo, som trenden er, ha innredet mer i hans høyde. Fått inn noen småmøbler og den slags. Barn er jo viktigere enn voksne
Ja, de er det. Men det uten at vi ominnreder. For vår lille minimann klatret, drar seg og mestrer hver dag noe nytt. Bitte litt høyere, og litt større radius. Og han syns det er artig. Han elsker å krabbe opp trappa. Er stoltheten selv når han får tak i noe, noe som slett ikke var ment for ham. Noe som lå på en plass hvor vi ikke trodde lillebror rakk.
Og dessuten; plutselig er han vel nesten to meter høy han også, som pappaen.