Hei, foreldre – dere er tidenes beste!

Vi som er foreldre til store barn og ungdommer i dag, har måttet tåle å bli satt i mange, ikke alltid like hyggelige, båser.

En periode var vi forhandlingsforeldre som lot barna få altfor mange valg. Så var vi superforeldre som krevde så mye av barna våre at vi gjorde dem syke.

Senere ble vi curlingforeldre som gjorde alt for å koste rent foran barna uten at et eneste hinder skulle stoppe dem.

Vi er blitt kalt kvelergenerasjonen (!) og speilforeldre – så opptatt av å høre og se og forstå barna at de åpenbart vil få problemer ute i verden. Og vi glemmer selvsagt ikke betegnelsen helikopterforeldre– de som kontinuerlig sirkler over barna sine og umiddelbart griper inn mot alt og alle som gir dem motstand.

Mange har ment at vår oppdragelse, eller snarere mangelen på den slags, nødvendigvis måtte skape hensynsløse og egosentriske tyranner, eventuelt frynsete stakkarer som ville klappe sammen så fort livet bød på en hump i veien.

Så hva har skjedd? Har vi foreldre lykkes i å skape en generasjon skakkjørte diktatorer? Nei, definitivt ikke.

Når 60.000 unge mellom 13 og 16 år blir spurt i undersøkelsen Ungdata om hvordan de har det i livet, taler tallene for seg selv: Ungdom landet over har aldri vært mer veltilpassede, de tar ansvar, liker seg hjemme, gjør leksene sine og synes generelt at foreldre er topp folk. Og hvem sin fortjeneste er det?

Ny, skandinavisk foreldremodell

— Ungdomskriminaliteten går ned. Det har sammenheng med ulike ting, men den måten foreldre er foreldre på i Skandinavia i dag, har veldig mye å si, sier Elisabeth Myhre Lie.

Hun er høgskolelektor ved Politihøgskolen, og når hun snakker om ungdomskriminalitet, benytter hun anledningen til å lovprise foreldrene.

— De fleste foreldre i dag klarer å kombinere god grensesetting med mye empati, og det er en god foreldrerolle. De er tydelige på grensene, samtidig som de viser at de oppriktig bryr seg om barna sine, sier Myhre Lie.

Nettopp denne måten å være forelder på ser ut til å gjøre at barna respekterer foreldrene og deres autoritet, og gjør det mer sannsynlig at barna følger reglene som er satt også når foreldrene ikke er til stede.Foreldre som er svært autoritære oppnår ikke på samme måte samme autoritet, og barna kan bli mer respektløse og i større grad begå lovbrudd. Ettergivende foreldre har også vanskeligere for å oppnå respekt hos sine barn, men her finner man ikke økt tilbøyelighet hos barna til å begå lovbrudd.

— Resultatene fra forskernes langtidsstudier av unge på ungdomsskole og videregående skole, viste at foreldrenes oppdragelsesstil hadde direkte innvirkning på hvorvidt barna oppfattet foreldrene som rettmessige autoriteter, sier hun.

Stoler på foreldrene

Ungdom tillater at foreldrene har svært god oversikt over livet deres, og de har en åpenhet med foreldrene sine som var svært fremmed for noen tiår tilbake. Elisabeth Myhre Lie har svar på hvorfor det er blitt slik:

— Når ungdom åpner seg, forvalter foreldrene det på en god måte. De lytter og gir gode råd, og det gjør at ungdommene kommer tilbake. Vi har en samfunnskompetanse som gjør oss til relevante voksne for dem.

Tidligere var det ikke slik, peker hun på. På 60-tallet sa ungdom at de ville bli alt annet enn sine foreldre, og ofte sa foreldre det samme til barna sine: Ikke bli som meg. Det henger sammen med at flere hadde arbeiderklassebakgrunn, og de ønsket noe bedre for barna sine. Mange innvandrerungdom opplever det samme i dag.

— I dag tar vi det som en selvfølge at ungdommene skal ta utdannelse, og da kjenner vi den veien. Vi vet hva som må til, vi vet hvor Blindern ligger og ungdommene ser at vår kompetanse gir oss et godt liv – det livet de selv ønsker seg, sier hun.

Livsverden

Forsker Helene Aarseth ved Nova (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) er ikke opptatt av hva som er godt og dårlig foreldreskap, men mer av hvordan foreldre/barn-rollen endres over tid, og hvordan den speiler resten av samfunnet.

— Denne relasjonen har gått fra å være en under/over-relasjon hvor barn skulle lære bestemte måter å være på, til en versjon basert på et fellesskap hvor man har felles interesser og felles engasjement i hverandres livsverden, sier Aarseth.Med livsverden mener hun noe mer enn hverdagsliv; mer det som gir mening og som skaper glød og gnist i hverdagslivet. En slags hverdagskjærlighet som oppstår når man gjør ting sammen og deler opplevelser utover de rent praktiske.

— Det er et følelsesmessig engasjement i familien som skaper lim, og hvor relasjonen mellom familiemedlemmene har mer likhetstrekk med nære vennskapsrelasjoner enn tradisjonell foreldre/barn-relasjon, sier hun.

Hun snakker om en demokratisk relasjon, hvor familiemedlemmene møter hverandre som likeverdige mennesker, og hvor de deler drømmer, planer – og sårbare temaer.

For mye åpenhet?

— Unge i dag har en langt lavere terskel for å fortelle om ting de for eksempel opplever som vanskelig. For enkelte foreldre kan det nesten bli litt mye, de er ikke vant til en slik åpenhet i foreldre/barn-relasjonen. Men for mange ungdommer i dag, er det helt naturlig å dele livet sitt.

Helene Aarseth tror at nettopp familien med nære relasjoner hvor man deler gleder og sorger, er viktigere enn noen gang. — Vi mottar så mange inntrykk i dagens samfunn, det blir viktig å ha en arena hvor ting ikke trenger å være så vellykket som på Facebook.

Dette åpne og likeverdige forholdet mellom foreldre og barn, betyr ikke nødvendigvis tap av autoritet, ifølge forskeren.

— Man kan være en tydelig voksenperson på en måte som gir respekt, hvor barna føler at det fortsatt har noe å si.

Bedre samspill i familiene

Strengere oppdragelse etterlyses fra tid til annen. Det stilles spørsmål ved om ikke barn og unge i dag får sydd for mye puter under armene. Om ikke de burde ha strengere regler. Elisabeth Myhre Lie er uenig.

— I dag forvalter foreldrene autoriteten sin på en helt annen måte enn tidligere. Før ble grensene bare bestemt. I dag blir de forklart og til og med diskutert. Barn lærer seg å forhandle, og den forhandlingen som skjer i familien er en kompetanse de tar med seg videre inn i arbeidslivet senere. Vi ser det på studentene våre på politihøyskolen. De tar ikke bare imot ordre, men er opptatt av å skape gode løsninger sammen. De er vant til samspill, og gjensidig tillit og aksept i familien.

- Og så er kanskje foreldre blitt flinkere til å si: Sorry, jeg tok feil?

— Ja, absolutt, og det handler om trygghet. Foreldreskapet er ikke lenger bygget på en allvitende, hierarkisk modell. Vi har en annen samfunnskompetanse i dag, et bedre foreldreselvbilde hvor vi tør å bli utfordret og vise usikkerhet, sier Elisabeth Myhre Lie.

Ifølge forsker Helene Aarseth er hele endringen av foreldre/barn-relasjonen en del av samfunnsutviklingen som startet da det moderne samfunnet vokste frem.

— Det har vært en utvikling hvor hvert enkelt menneske betyr mer – du er ikke i egenskap av din posisjon, men av din person. Det begynte med kvinnene, og så sprer det seg til relasjonen til barn. Alt dette er noe som vokser ut fra en dypere samfunnsendring, sier Helene Aarseth.

Høye ambisjoner for barna

Hun påpeker at det er ulike måter å forstå hva som er en god relasjon. I land med en strengere, prestasjonsorientert kultur er det for eksempel viktig for foreldre å lære barna å arbeide hardt og målrettet, helt fra de er ganske små.

De nordiske landene er mindre konkurransestyrt, og du får mange muligheter til å lykkes selv om du ikke nødvendigvis gjorde det så bra på skolen som niåring. Her er det andre idealer for hva som vil gi barna et godt liv.

– Vi må forstå foreldres måter å være foreldre på i det samfunnet de lever i og i det samfunnet barna skal inn i. I de nordiske landene er «vennskapsforeldreskapet» typisk, særlig hos foreldre med høy utdanning, sier Helene Aarseth.

Hun har blant annet forsket på foreldreskap i norsk, øvre middelklasse. Der fant hun et voldsomt engasjement i barna, og høye ambisjoner på barnas vegne.

– De er opptatt av hvordan de skal investere i barna for at de skal lykkes i fremtiden, og å skape trygge, selvstendige barn med et indre driv. Dette er generelt et viktig trekk ved foreldrerollen i dag, men i denne gruppen kommer det enda sterkere til uttrykk, sier Helene Aarseth.

Les også: Det er då det glepp ut or meg: «Kan ikkje du berre bestemme?» Mora måpar.

– Foreldre fortjener et klapp på skulderen

«Feil folk bekymrer seg for feil folk», har psykologspesialist Kari Lossius sagt. Med det mente hun at foreldre flest skulle legge ned bekymringene. Det kommer til å gå helt fint!

– Det viser seg at de som sliter, er de familiene som har generelle levekårsproblemer. Resten går på foreldremøter og får høre at det er så mye rus og problemer, og så bekymrer de seg. Foreldrene burde heller få et klapp på skulderen og et «bra jobba!» med seg hjem, sier Elisabeth Myhre Lie ved Politihøgskolen.

Men hun vet det er lett å si. Hun har selv en tenåringssønn, og kjenner seg godt igjen i bekymringsfellen man lett kan falle i.

– Vi har aldri vært så trygge som nå med hensyn til primærbehov som sult og kulde, dermed har vi overskudd til å være opptatt av risiko og alt som kan gå galt. Vi bekymrer oss for venner og karakterer og at 14-åringen sykler til fotballtrening uten refleksvest, men kanskje vi skulle benytte anledningen til å si noe annet enn Husk refleks! når vi først snakker sammen? Vi har aldri hatt så god tilgang til barna våre som nå, da bør vi kanskje tenke gjennom hva vi bruker de samtalene til. Jeg tror all bekymringen kan bli litt mye å ta innover seg for dem vi snakker til også, sier Elisabeth Myhre Lie.

Artikkelen er levert av det nye månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.

Kilde: Kronikken Sett foreldrene fri – fra båsene, av Magne Raundalen, Aftenposten 14. August 2014.

Les også:

Foreldre: Ja, vi er uenige om lommepengepraksis

«Besteforeldre er den nye festgenerasjonen»

- De steinteite foreldrene og de håpløse ungdommene er truede arter

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebookgruppeog Twitterprofilfor Familie og oppvekst.