Med god hjelp og spesiallaget stangholder er Toril Sætherhaug klar for fisketur sammen med vennene i Fossekallen fiskeklubb.
Toril stråler under Rosenborgcapsen. For tredje gangen på rad har hun vunnet loddtrekninga, og dermed er hun første fisker ut i båten denne formiddagen.
–Hun der har sånn flaks. Hun har gullhår, mumles det blant de andre fossekallene. Selv om den sosiale faktoren er viktig, er det minst like viktig å få laks. Og nå har Toril fått en gylden mulighet til å prøve et jomfruelig stykke ufisket Nidelv.
–Jeg har trua nå ja. De andre kaller meg for fiskedronninga, og det synes jeg er herlig
sier hun i det hun hjelpes over i båten av Vemund Gjertsen som er daglig leder i Trondheim og omegn fiskeadministrasjon.
Sætherhaug fikk diagnosen multippel sklerose i 1988, men det legger overhodet ingen demper på viljen og lysten på fiske.
–Etter at jeg måtte slutte i jobben min for to år siden, var det en periode hvor jeg ikke var mye ute. Men så ble jeg tipset om Fossekallen av broren min. Nå hjelper dette meg til å komme ut i frisk luft, og det er så viktig sier hun.
Fikk storlaks
Samlingen i Kroppanhølen er klubbens tredje tur i Nidelva så langt denne sesongen. Og det er en dreven gjeng som er samlet. Her er det fiskere som er vant med storfangst.
–Forrige gang vi fisket, fikk jeg en laks på 8,1 kilo. Da var jeg avhengig av hjelp. Fem meter fra land klarte jeg ikke mer, jeg var rett og slett tom for krefter. Da sendte jeg roeren uti vannet med sko og full påkledning. Det var bare å ofre seg, for den laksen skulle jeg ha, ler hun.
Det var årets første laks for laget, og hennes største så langt.
–Jeg ble så med meg og vill at jeg ramlet nedi ei grøft. Men det gikk bra til slutt, og laksen ble med hjem, ler Toril.
Så langt har hun fire lakser på merittlista, men vel inne på land etter dagens første rotur må hun konstatere at det ble bare nesten.
–Jeg hadde to napp. Men jeg bruker å si at jeg ikke går hjem før jeg får fisk. Så jeg blir nok her en stund i dag, sier hun. Sist gang fløy sju timer forbi mens hun kjælte med fiskestanga.
–Jeg merker ikke tida i elva. Vi spiser litt, er ute i båten, det skjer noe hele tiden, sier hun.
Ny taktikk
Selv om båtturen ikke ga fangst, er Toril langt fra rådvill. Stolen trilles bort til en av favorittfiskeplassene hennes, langt nede i hølen. Der viser hun frem det spesiallagde stativet hun bruker for å sette stanga i når hun fisker.
–Broderen måtte ofre ei gammel sykkelpumpe for å få til det der, sier ektemannen Per som er mannen bak Reodor Felgen-stativet. Han er som oftest med når kona prøver fiskelykken.
–Jeg har med mannen min som hjelper, og når han ikke kan er broren min med. Jeg vil ha med meg en hjelper selv, for jeg får ikke til å kaste langt nok ut. Er jeg på fisketur, så er jeg på fisketur. Og da må jeg ha litt hjelp til å gjøre det skikkelig, sier Toril mens gubben setter på en ekstra mark. Hun synes det går tregt.
–Skynd deg å kaste uti igjen. Vi somler bort verdifull fisketid her, kjefter hun kjærlig på hjelpa.
Ingen fangst
Selv om Toril er kjent for sin gode fiskelykke, så blir det ingen laks på land denne gangen. Etter åtte timer i elva er det bare å gi seg. For denne gang. Hun er nemlig snart tilbake.
–Jeg har en bok hvor jeg har skrevet opp fiskedøgnene, og har konstant nedtelling til neste gang jeg skal fiske. Jeg kan neste ikke vente, sier hun.
