De staslige murblokkene står tomme. Vannet fra et sprukket dreneringsrør flommer nedover gaten like ved. Vi vasser til anklene når vi krysser den tidligere hovedgaten og berger oss inn på tørt land på plassen midt i byen. Gresset her er frodigere enn alle andre steder på øya. Russerne tok med seg hardføre gressarter fra Sibir og pleide de ekstra grundig med en blanding av sagmugg og hemmelig gjødsel. Nå er den vakre plenen ved plassen midt i byen blitt en jungel.
Plutselig slutt
Nede ved den engang så travle kaia er rust, værslitte trestrukturer og stillhet det eneste som møter oss. En sunket båt hviler ved brygga, flere andre båter og masse annet skrot ligger stablet inne på land like ved. Hele stedet bærer preg av å ha blitt forlatt i all hast. Nå er det en nærmest absurd opplevelse å rusle rundt i Pyramiden, det som var russernes paradeby på Svalbard, komplett med klassisk østblokk kunst på husveggene, Lenin-statue og over 1000 innbyggere.
Det en gang så aktive samfunnet har ligget dødt og forlatt siden russerne plutselig trakk seg ut i 1998. Ifølge vår guide Priitta Pöyhtäri Trøen er man fortsatt ikke helt sikker på hvorfor russerne forlot stedet så fort. Offisielt skjedde det fordi gruven ikke lenger var økomisk drivverdig. Hele samfunnet var avhengig av mat, utstyr og peng¿er fra fastlandet for å overleve. Den mer fargerike versjonen, som fortelles av guiden og mange andre i Longyearbyen, er at pengene ganske enkelt sluttet å komme, og at ledelsen før de reiste så sitt snitt til å selge unna det de kunne av maskiner og verdisaker så fort som mulig, uten at fortjenesten nødvendigvis kom de vanlige ansatte til gode.
Langtfra Hollywood
Bare noen mil unna, i Grønfjorden, strømmer sort røyk urenset til værs fra et russisk kullkraftverk. Det har overlevd sin egen levetid med 20 år. I bergskråningen overfor ønsker store kyrilliske bokstaver og en utvasket stjerne oss velkommen til Barentsburg med et løfte om «Fred til verden». Bokstavene i bakken er også det eneste som minner om Hollywood. Resten er uten tvil østeuropeisk og svært nedslitt.
Mens vi rusler oppover hovedgaten, oppkalt etter den kjente russiske fangsmannen, Ivan Starostin, som overvintret 39 vintre på Svalbard, forteller vår guide Oleg Kostenko om livet for de 300 menneskene som bor her i dag. De fleste av dem er fattige ukrainske gruvearbeidere som har underskrevet treårskontrakter med gruveselskapet Trust Arktikogul. I fjor produserte gruven i berget under byen 120 000 tonn kull. Minst 20 arbeidere er på jobb i gruva døgnet rundt, hver eneste dag året rundt. Ifølge Kostenko betyr turistene som besøker stedet en kjærkommen attåtnæring for de som bor her.
– De sosiale forholdene i byen er fattige etter norske forhold, men det kommer an på hva du sammenligner med. For mange av dem som bor her er alternativet arbeidsløshet, sier miljøvernsjef Rune Bergstrøm hos Sysselmannen, som er øverste norske myndighet på Svalbard.
Han mener russerne har store utfordringer knyttet til den videre driften på Svalbard og sier at norske myndigheter har presset hardt på for å få dem til å rydde opp etter seg både i Pyramiden og i steintipper fra driften i Barentsburg. I dag brenner det i én av disse, tre andre steder er det fare for selvantennelse i kullrestene. Bergstrøm sier signalene fra den nye ledelsen i gruveselskapet er positive. Den nye generalsekretæren i selskapet, Alexander P. Veselov (50) har leid inn et tysk selskap for å stoppe brannene og vil også utbedre kraftverket. Han forslår også å flytte ledelsen av gruveselskapet fra Moskva til Svalbard.
