Hitra: - Det er jaggu mye skyer ja. Vi får håpe det åpner seg, sier Jørn Hagemo. November og fullmåne betyr søvnløse netter for en ivrig hjortejeger, og ennå er det mange timer igjen før månen går av vakt.
Lodne skyer har trosset værvarselet, og dekker himmelen over Hitra innerst i Straumfjorden. Novemberkvelden er bekmørk, og det er umulig å gå på jakt. Ennå. Men en telefon fra en grunneier lenger nord på øya gir håp. Der er det nemlig et fantastisk måneskinn fra en nesten skyfri himmel, og Hagemo patruljerer verandaen jevnlig for å sjekke skylaget.
Lyset på
- Månealarm! Det er lys ute, skyene har slått sprekker. Magnus, vi må få på oss jaktklærne og komme oss ut, sier Hagemo til sønnen.
Junior har vært med på jakt flere ganger før, og opplevd både rådyr- og hjortefall.
- Jeg har vel vært med fem ganger tidligere, og det er bare en gang det ikke har blitt fangst. Det her er mye artigere enn å være på skolen, gliser han.
Selv om månen er framme, og lyset er «slått på», er det vrient å se detaljer ute.
- Nattsynet kommer etter hvert, og da ser du bedre. Men det er klart, det er ikke forsvarlig med måneskinnjakt uten skikkelig utstyr. Du må ha en skikkelig lyssterk riflekikkert, gjerne med såkalt opplyst retikkel. Den røde prikken eller krysset gjør det lettere å sikte. I tillegg er en god lyssterk kikkert med avstandsmåler et godt hjelpemiddel. Det er nemlig lett å bli lurt på avstandsvurderingene i måneskinnet, sier Hagemo.
Dyr på åkeren
Selv om det ennå er mange år til Magnus kan gå med børse på jakt selv, er det et team som nærmer seg jordet noen få hundre meter fra hytta. Junior har ansvaret for kikkerten med avstandsmåler.
- Ofte kan det være fint å være to sammen på slik jakt. Det er alltid kjekt med et ekstra par øyne, og Magnus kan fore meg med avstandsmålinger bort til dyrene, sier Hagemo.
Jordet de skal jakte på, byr på en liten utfordring. Det er nemlig vrient å komme seg i en god skuddposisjon uten å være veldig eksponert for dyr som allerede har kommet ut av skogen, og fra avstand observeres det to beitende ungdyr. Tretti meter inne på jordet står et stort tre. Det er dit de må komme seg på post. Spørsmålet er bare hvordan. En sky glir foran månen, samtidig som en bil kommer kjørende på veien like ved. Dette er muligheten de har ventet på. Etter en kjapp springmarsj på huk, er de i posisjon. Men er hjorten der fremdeles?
Kunsten å vente
De to ungdyrene blir stående. Men kun et lite øyeblikk. De glir av jordet og forsvinner inn i mørket.
- Ingen krise. De dyrene ble ikke støkket av oss, og det er fortsatt ro i skogen. Nå er vi der vi skal være, og det er bare å vente, hvisker Hagemo.
Etter en stund høres den umiskjennelige lyden av en sovende mann i gresset.
- Jeg sov ikke. Men det gjør jo ingenting om en tar en ørliten dupp på post. Dyrene som kommer fram på jordet blir uansett stående en stund, skal han komme til å si til sitt forsvar etter endt jakt.
Bukk i sikte
- Pappa, det har kommet fram dyr igjen!
Med et dunk i sida på faren, sørger guttungen for full beredskap. I tillegg til et ungdyr, har også en 6-spirs bukk startet på nattmaten.
- Det er 134 meter fram til bukken. Nå er det 125 meter. Den står fint til, pappa, sier Magnus. Gjennom riflekikkerten ser Jørn Hagemo det samme som sønnen. Bukken går ned i smellet, og blir liggende. Far og sønn Hagemo gratulerer hverandre.
- De som ikke er jegere, de som kjører langs veiene og ser all hjorten på jordene, tenker vel at dette er kjempelett. At det bare er å gå ut å skyte en hjort. Så enkelt er det ikke. Langt i fra. Du må tenke, gjøre taktiske vurderinger. Det må være rett hold med sikker bakgrunn, og selvfølgelig må det være riktig dyr i forhold til kvoten. Måneskinnsjakt er et viktig og sikkert supplement til den ordinære hjortejakta. Opplevelsen i natt var helt perfekt, sier Jørn Hagemo.
