Salud! Champagneglassene heves av hender med perfekte negler og diamantringer. Jeg er omringer av blendahvite smil, poloskjorter, Burberry solbriller og silikonpupper. Det er finalekamp i Polo mellom lagene, ”La Dolfina” og ”Pilara” og Buenos Aires rikeste er samlet til fest.
Det er den syvende omgangen
som er den mest interessante. Altså festen etter polokampen. Det er den vi kommer for, innrømmer Diana, en argentinsk kvinne som har tjent seg rik på eiendom og som tilhører Buenos Aires øvre sosiale sjikt.
Som svært mange likeverdige tilbringer hun de fleste helgene fra november til desember hvert år her på polobanen i Palermo. Ikke for å se verdens beste pololag i aksjon, men for å skåle i Chandon (argentinsk champagne) til langt på natt.
Klokken er 23
og det er middagstid. Fra noen av de Chandon-drikkende menneskene rundt bordet, kommer det ikke overraskende forslag om å fortsette festen i Puerto Madero, et av byens dyreste strøk.
Vi setter oss i taxien som skal føre oss over til Buenos Aires nyeste ”barrio” på andre siden av byen. Den skravlende taxisjåføren fører oss forbi kontorbygninger i microcentro (sentrum), forbi gamle sjarmerende 1800-tallsbygninger som huser barer og milongaer (tango-dansesteder) i bohemaktige San Telmo, til høyreiste sterile skyskrapere i Puerto Madero.
Noen store røde mursteinaktige
bygninger minner oss om at dette havneområdet var et av Buenos Aires viktigste industriområder på slutten av 1800-tallet. At Puerto Madero, som har blitt reist i løpet av de siste 13 årene, også var et rottebefestet slumområde for bare 20 år siden, er imidlertid vanskeligere å forestille seg i det vi går nedover de plettfrie granitthellene som omkranser elven ”Rio de La Plata”. Hellene fører opp til et uttall av elegante og dyre restauranter som tilbyr det meste fra det internasjonale kjøkken. Stablet oppå dem er leiligheter med noen av Latin-Amerikas høyeste kvadratmeterpriser.
Etter et gastronomisk sushimåltid med vin og dessert til høye Buenos Aires-priser, men ikke så galt for en norsk lommebok (rundt 250 kroner), forsetter kvelden i god concheto-stil (snobbestil) på Faena Hotel. Hotellet designet av franske Philippe Starck er bygget i en av de gamle siloene fra industriperioden, men innvendig er det lite som vitner om gammel rustikk. I likhet med rommene fra rundt 3500 kroner natten, den eksklusive restauranten og svømmebassenget, er også menneskene, som frekventerer baren, gjennomdesignet.
Klokken 04
har jeg fått nok av dyre drinker og Buenos Aires conchetoer og tar taxi hjem. Veksel er alltid et problem i Buenos Aires og taxisjåføren klager da jeg ikke har mindre enn 100 pesos. Jeg ser godt på 20-lappene jeg får i hånden. I Buenos Aires er det mye falske sedler og jeg har flere ganger kommet hjem med falske 20 og 10-sedler etter en taxitur.
Ut på formiddagen våkner jeg i treroms-leiligheten min i Palermo, som jeg har funnet på nettet. For den betaler jeg 600 US$ i måneden. Å leie en leilighet er den beste og billigste måten å bo i Buenos Aires på. Utleiefirmaer på nett leier ut leiligheter i alt fra en uke til flere måneder.
Frokosten
inntas på Lucio, som ligger hvor gatene Scalabrini Ortiz og Guemes krysser hverandre i Palermo. Restauranten har Buenos Aires beste medialunas (halvmåner), som er Argentinas svar på croissanten. Lucio, eieren av restauranten, betror meg at hans medialunas er så populære at folk kommer fra andre siden av byen bare for å sette tennene i de rykende ferske fristelsene. I likhet med de fleste andre restauranter i byen har også Lucios dagens meny til under 50 kroner (med drikke og kaffe), som også er verdt å få med seg.
Jeg setter kursen mot helgemarkedet i Palermo, som ligger rundt sjarmerende Plaza Armenia og Plaza Serrano. Her tilbyr en mengde lokale designere sine unike kjoler, vesker, sko og smykker til en billig penge hver eneste helg. Der er ikke vanskelig å finne antrekk til nesten fest.
Det er varmt
og, som alltid klamt, i Buenos Aires. Heldigvis har Palermo, Buenos Aires største ”barrio”, langt mer enn butikker, marked, restauranter og barer å by på. Her finnes også noen av Buenos Aires største grøntområder. En liten taxitur, eller en halvtimes spasertur, fører meg ned til parken, El Rosedal. De rundt 12000 eksemplarene med roser og den lille innsjøen hvor forelskede par er på rotur, får meg til å glemme skyskraperne, asfalten, de bråkete bussene og svevestøvet som virvles opp bare noen hundre meter unna i den pumpende storbyen.
I likhet med de fleste andre som har valgt å tilbringe noen ettermiddagstimer i parken, har min argentinske venninne, Selene Palevecino, med seg både termos og mate. Mate er en slags oppkvikkende urtete som drikkes fra en kopp (også kalt mate) med et metallsugerør. Selene deler med meg hennes syn på hvorfor nattlivet i Buenos Aires er en såpass høy prioritet for de som bor her.
- Vi argentinere
fester når vi har mulighet. Vi vet jo aldri når neste økonomiske nedtur kommer. Vi har en holdning om at sove kan vi gjøre når vi blir gamle, sier Palavecino, som sjelden legger seg før kl 02 på en hverdag selv om hun jobber neste morgen kl 07.
Ikke uvanlig for en argentiner, som ofte venter med middagen til klokken ti eller elleve på kvelden. De sene middagene er en tradisjon de har tatt med seg fra Spania og Italia hvor 97 prosent av argentinerne har sin bakgrunn fra.
Det er på tide
å gjøre seg klar for enda en natt i Buenos Aires. Valget i kveld står mellom jazzkonsert på den hyggelige jazzbaren, TheloniousClub i Palermo, teater på Teatro San Martin på Avenida Corrientes eller tango. Jeg velger det siste. På tangostedene er jeg garantert å styre unna conchetoene jeg fikk nok av kvelden før. I dag, som da dansen oppsto i bordeller i bydelen Boca på slutten av 1800-tallet, er det sjelden at noen fra de høyere sosiale sjikt danser tango.
Det er vanskelig å velge mellom de mange stedene som tilbyr tangokurs og milonga på en lørdagskveld. Jeg gjør det enkelt og velger det nærmeste, Salon Caning i Palermo. Fra klokken 20 strømmer ivrige tangostudenter, både argentinere og utlendinger, til for å få rettet opp holdningen, strekt ut beina og få lært et nytt steg eller to før milongaen (dansen) starter klokken 23. Den to timer lange tangotimen koster 20 pesos og inkluderer milonga til klokken 04 om natten.
Fra midnatt
begynner tangoorkesteret med sine bandoneonister og fiolinister å spille og folk strømmer til. Kvinnene som entrer Salon Caning er sminket og oppstaset med kjoler og smykker. Forventningsfulle med bena i kors og røde negler i de nette tangoskoene, setter de seg nærmest mulig dansegulvet i håp om å bli bedt opp til dans. For i milongaen, mer enn noen annet sted i Buenos Aires, er det mannen som har styringen. Som kvinne er det derfor viktig å ha øynene med seg, for det er ofte med øyenkontakt og et lite nikk at mannen inviterer ut på dansegulvet.
Klokken er 04 og Salon Caning spiller den siste tangoen. Selv om føttene er hovne, er det mer tango igjen i kroppen. Etter å ha spist noen fantastiske ”empanadas” på Caning, fortsetter jeg derfor til La Viruta, bare noen kvartaler unna. Dette tangostedet, som tidligere på kvelden, som er blant de mest uformelle tangostedene i Buenos Aires, har nå forvandlet seg til et dansegulv for de proffeste. Som blant de få (eller kanskje den eneste) milongaen i Buenos Aires som er åpent til kl 06, blir La Viruta på morgenkvisten et samlingspunkt for de ivrigste og flinkeste danserne.
Jeg blir
hovedsakelig sittende å se på. Bedre tangoshow enn dette i Buenos Aires skal man lete lenge etter! I det solen står opp forlater jeg La Viruta. En leilighet med blendingsgardiner er et must i Buenos Aires.