Jaså, det er her de kommer fra, canadagjessene som har fått for vane å møkke til strendene på øyene i Oslofjorden.Tanken slår oss der vi slentrer rundt blant noen mette eksemplarer i vannkanten i Stanley Park, Vancouver. De ser bedagelig hjemmevante ut, lar seg ikke forstyrre hverken av oss eller de mange syklistene eller sjøflyene som stadig letter eller lander i travel rutetrafikk. Egentlig er det ingen som lar seg forstyrre i Stanley Park; det er hit innbyggerne drar når de vil slappe av, trimme og koble ut, en stor oase bare 15 minutters gange fra skyskraperne i downtown.
– Her ror jeg tre ganger i uken, sier Jørgen Walle-Jensen (34) og peker over bukten mot bysentrum.
– Et par ganger i uken løper jeg her også. Stanley Park er en utrolig flott park, et stort, fredet område, som vi i Vancouver bruker masse til utflukter og lek. I helgene er det fullt av folk her som bruker parken til alle slags aktiviteter, sykle på The Seawall langs sjøen, gå på turer inn i skogen og se rosehagen eller dra på akvariet. Akvariet er kanskje parkens største turistattraksjon.
- Jeg synes det er finere enn SeaWorld, som finnes mange steder i USA. Walle-Jensen er fra Horten, men utdannet seg til dataingeniør her i provinsen British Columbia og har siden slått rot i Vancouver. Nå snakker han nesten med en innfødts varme om byen. I parken sitter vi ved totempælene, vakkert utskårne i sedertre, som dokumenterer at vi er på urbefolkningens gamle grunn.
- På den andre siden av bukten ruver storbyen, nesten blankpusset i glass og betong. Stadig nye hus strekker seg høyere og høyere i håp om å skrape skyene på metropolvis. Alt har skutt i været, både folketall og bygging, siden byen huset verdensutstillingen i 1986, begivenheten som førte Vancouver ut av skyggenes dal og inn i verden. Nå skal Vinter-OL løfte byen igjen.
– Nytt skytrain er bygget til flyplassen, og motorvei anlagt opp til Whistler, sier Walle-Jensen.
– Og ved False Creek, hvor mye av verdensutstillingen holdt til, der er nå OL-landsbyen reist, og etter OL blir det nytt boligområde. Dette hadde aldri kommet, hadde det ikke vært for at byen skulle arrangere OL.
Salig miks
Vi vandrer rundt downtown. I de typiske butikkstrøkene er det som i storbyer flest. Men byens lynne er kanskje roligere. Og definitivt mangfoldig. Nesten 30 prosent av byens befolkning er av kinesisk avstamning. Knapt det folkeslag finnes som ikke har slått rot i byen. Vi ser det på kafémyldret i og rundt sentrum, det avspeiler hele verden.
Vi ser etter noe ekte kanadisk, noe rotekte vancouversk, havner i Gastown, gamlebyen, og stanser under en gammel klokke, The Gastown Steam Clock. Plutselig brøyter høye, ulende toner gjennom luften. Vi skvetter til. Det er klokken som spiller. Å høre dampen slippes ut og spille gjennom klokken, er noe man må gjøre når man er i Gastown. Det er som å høre bydelens gamle sjel.
– Gastowns mest kjente landemerke, forteller en ungdom oss. Mike Larson heter han, har norsk bestefar og brasiliansk blod fra moren i årene, og nå viser han kjæresten Darya fra Iran rundt i hjembyen sin. For sånn er Vancouver, hele verden blandes.
– Darya har mast lenge på at jeg må vise henne mer av byen, og i dag gjør jeg det. Og Gastown har en spesiell interesse, ikke minst for turister. Arkitekturen her fra 1920-tallet er jo ganske vakker, ikke sant?
Trekker turister
Det var her, nede ved Burrard Inlet på østsiden av dagens downtown, byen først fant grunn. Navnet Gastown har bydelen fått etter en dampbåtskipper som gikk under klengenavnet Gassy og åpnet områdets første saloon i 1867. Sånt blir husket, skjønt bydelen forfalt lenge innen byens borgere fikk øynene opp. Nå er bydelen verd å se og å vise frem. Mike synes i alle fall det, han synes den er vakker selv om det mest er turistbutikker her, og den ligger i nabolaget til den belastede østlige delen av Hasting Street, som mange vil skygge unna.
Walle-Jensen har mer sans for Granville Island. Her, under en av broene over False Creek, ligger et ganske fredelig område, bare noen båtlengder fra storbyens betong- og glassfasader. Det er søndag, det vrimler av barnefamilier på utflukt. Rundt oss ligger masse gamle lagerbygninger, som nå huser butikker. Innimellom finnes flere restauranter og teaterscener. Nede ved bukten ligger et svært, innendørs marked, byens eldste, sies det. Det bugner av mat, kjøtt, fisk, frukt og grønnsaker. Det må kunne forsyne alle byens ulike etniske kjøkken.
Jazz, blues, rock
– Å dra til Granville Island er en fantastisk måte å bli kjent med Vancouver på, sier Walle-Jensen.
– Her er det marked hver dag, og spesielt i helgene kommer det mye folk hit. Det skjer så mye her, mye kulturaktiviteter og stadig konserter og underholdning både for voksne og barn.Stadig trekker folk ned mot bryggene. Granville Island Ferry fører både turister og byens egne rundt i bukten, små, søte elvebåter som ser ut som de er konstruert av animasjonsfilmmakerne bak Redningsskøyta Elias. Sånt er magnet på barnefamilier. Og rundt bryggen trekker gateunderholderne, en flammekaster høster applaus, en gitarist får folk til å stanse og lytte til rolig jazz.
– Dette er det beste stedet å spille i byen, sier Yarek, som er fra Polen. –Der fant jeg ingen steder hvor jeg kunne spille. Her er det bedre, ingen jager meg bort. Spesielt bra er det når det er turister her og været er fint. Mange musikere kommer hit for å spille, klassisk, jazz, rhythm and blues, rock. Spesielt rock er veldig populært.
Hockeyby
Yarek forbinder Vancouver med musikken. Andre holder en knapp på en hockeykamp. Søndagen går mot kveld. Det er stille i bygatene. Forståelig nok. Vancouver Canucks spiller hjemmekamp mot Dallas Stars. Nesten alle i Vancouver er opptatt av hockey, de følger kampen. Det kan være stille akkurat nå, men når kampen er slutt, strømmer folk ut. På en TV-skjerm på en kafé ser vi Vancouver banke Dallas i siste sekund. Ute livner det til. I underholdningsgaten Granville Street sperrer politiet av for biltrafikk. Lange køer strekker seg foran nattklubbene.
– Vancouver er en hockeyby, sier Walle-Jensen.
– Vanligvis er det en veldig sindig by, det skal mye til for å få folk her i fyr og flamme. Hockey er kanskje det eneste som gjør det. Det første året jeg bodde her, i 1994, tapte Vancouver mot New York. Da ble det opptøyer i gatene. Når hjemmekampene slutter, fylles sentrumsgatene Georgia, Robson og Granville av kanskje 20000 mennesker. Kanskje får de et glimt av sine idoler ute på byen.Da er alle lokalpatrioter. Tenk hva som skjer hvis Canada vinner i ishockey i OL.