All makt i denne by, og det skal synes.
Var det sånn George Washington og gutta tenkte da de i 1790 etablerte den føderale hovedstaden for de forente amerikanske stater her ved Potomac-elven, ved sumpene og bomullsmarkene på grensen mellom Maryland og Virginia?
Var det derfor Capitol, den amerikanske kongressbygningen, fikk pompøse anslag av Louvre, Pantheon og antikkens arkitektur? Så de noen gang for seg at bygningen også 219 år senere skulle stå som et av verdens mest kjente symboler for demokrati?
– Et fantastisk sted. Her tas store, viktige beslutninger. Jeg får følelsen av å komme nærmere nyhetene når jeg står her. Det gir et historisk sus.
Ruvende symbol. Karina Sand (24), norsk jusstudent i Washington, har tatt oss med til Capitol Hill. Stedet er ikke til å unngå når man besøker Washington. Tett kommer turistbusser og slipper ut strømmer av skuelystne. Alle må se. Alle har vi sett det før, men det er noe annet i virkeligheten. Større, mye større. Bare kuppelen alene måler 55 meter over taket.
Tidvis farer rekker av svarte limousiner med politieskorte forbi turistbussene. Makten skal på jobb. Turistene knipser små glimt inn i kameraminnet.
– Det er muligheter til å se kjente fjes her – i alle fall for den som er interessert i politikk, sier Karina.
Vi ser ingen. Men vi vet de er der.
Dette er det offisielle Washington vi føler vi kjenner fra utallige TV-bilder. Institusjonelle bygninger, gjerne med klassiske søyler, som symboliserer makten. Nedenfor strekker The National Mall seg så langt øyet rekker. Forbi svære museer, som byen er stinn av. Forbi Washington-monumentet, obelisken som stikker 169 meter til værs, og til Lincoln-monumentet ved elven. Et tre kilometer langt friområde, hvor byens egne gjerne blander seg med turistene etter kontortid for å løpe eller leke stresset ut av kroppen.
Ikke bare en "politisk" by
– Før så jeg på Washington som et sted som bare dreier seg om politikk og som ikke hadde særlig annet å by på, sier Karina.
– Etter at jeg kom hit, har jeg opplevd Washington som en utrolig vakker by, som gir en roligere følelse enn New York. På en måte er Washington «den glemte» hovedstaden i USA. Nordmenn reiser heller til New York eller Los Angeles. Selv mange amerikanere har aldri vært her.
Ser han oss?
Vi drar til 1600 Pennsylvania Avenue, Det hvite hus. Kanskje får vi øye på president Obama, kanskje ikke. Men vi ser et par skarpskyttere på taket. Huset virker beskjedent i forhold til det monumentale Capitol. Byfolk rusler uberørt forbi mens turister stabler seg opp ved gjerdet for å ta bilder av hverandre, en jogger gjør armbøyninger på fortauskanten, og mexicanske anleggsarbeidere legger asfalt som om det skulle være hvor som helst.
Selv den håndfull politifolk som er på vakt synes å ta det ganske avslappet, de ser knapt på dagens demonstranter. For demonstranter er det alltid foran Det hvite hus.
– Vi må få frem budskapet til den amerikanske presidenten. Han er jo «president of the whole world», sier Mary Masomih, iraner som har bodd i USA siden 1984 og som kjemper for iranske flyktninger i Pakistan.
Naturlig innslag i bybildet
Demonstrasjoner er en del av bybildet i Washington. Ikke unaturlig. Ytringsfriheten ble allerede i 1791 nedfelt som første tillegg til den amerikanske grunnloven. Vi støter på det igjen lenger nede i Pennsylvania Avenue, på Freedom Plaza. Flere hundre mennesker er samlet. I dag tordner de mot byens skolekutt. De fleste er fargede, det er de som merker problemene først, og de vifter med plakatbilder av borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King jr. Selvfølgelig. Dette er jo Freedom Plaza, plassen som ble anlagt til minne om King, velplassert ved Willard Hotel, hvor han skrev sin mest berømte tale, «I have a dream».
Historisk plass
– Freedom Plaza er historisk, både for demonstrasjoner og marsjer. Vi er stolte over det. Den er en velsignelse, sier Felizia Ledbetter og heier på siste taler.
En by å huske i
Minnet om Martin Luther King holdes i hevd, og ikke bare fordi over halvparten av byens innbyggere er afrikansk-amerikanere. Folk som har betydd noe, blir hedret her. Washington er en minnenes by.
En toetasjes rød turistbuss fører oss rundt. Opp og ned gater, forbi parker og utallige statuer over den ene general eller krigsherre etter den andre, flotte og høyreiste og gjerne til hest. Mellom dem skiller statuen av en krumbøyd, gammel mann, barbent i sandaler, seg ut. Ikke var han amerikansk, og alt annet enn en krigsherre. Men i denne byen æres også Mahatma Gandhi. Æres den som æres bør.
– USA er en merittbasert kultur, amerikanerne liker å dyrke vinnere og ledere, sier Thorodd Ommundsen. Han bor i Washington på andre året for å studere internasjonal politikk.
"Symbol-byen"
– At det er så mange minnesmerker her, har også å gjøre med byen som symbol for føderalstaten USA. Etter både første og annen verdenskrig har landet dessuten vært en supermakt. Det har kostet, og de trenger å markere dem som har lagt ned sitt arbeid og ofret sitt liv for å bevare landets stilling som supermakt.
Bussen passerer Ford’s Theatre – guiden i høyttaleren unnlater ikke å berette historien om at det var her president Lincoln ble skutt – og forbi den stygge FBI-bygningen, hvis navn gjør at ingen glemmer J. Edgar Hoover. Den svinger oss rundt The Mall igjen, og vi øyner minnemuseet for holocaust, minneparkene for den annen verdenskrig, veteranene fra Koreakrigen og – ikke minst – Vietnamkrigen, hvor navnene til 58 000 drepte eller savnede for evigheten er meislet inn i svart granitt.
I all ærbødighet
Mellom monumentet hvor president Abraham Lincoln ruver faderlig i sin stol, og det tempelaktige bygget til Thomas Jeffersons minne, stanser vi. Ved vannkanten, mellom trærne, ligger Washingtons nyeste minnesmerke, Franklin Delano Roosevelt Memorial. Det tok nesten 50 års planlegging å realisere det. Lawrence Halprin heter kunstneren og landskapsarkitekten som har skapt det, med skulpturer av en rekke amerikanske kunstnere. Resultatet ble et minne ulikt alle andre.
En park i parken åpner seg. Meislet i granitt, rennende vann og tallrike skulpturer, som spiller med hverandre i et monument som strekker seg over 30 mål og i fire tablåer viser amerikansk historie fra de 12 år Roosevelt satt i presidentstolen. Det er stille. Folk vandrer, ser, vandrer. Snakker de, gjør de det lavt, som hvisking, som i en kirke. Ærbødig.
Midt inne i parken sitter han, sammen med hunden Fala. Tablået med Roosevelt og hans hund har vært omstridt. Ikke alle liker at skulpturen viser presidenten med en svær kappe som skjuler rullestolen hans. Mens skulpturen er likevel minneparkens kanskje mest populære.
En dame i rullestol må ha med seg hunden sin nærmere for å se. Hunden bjeffer foran Fala. De finner begge sin like i historien, støpt og foreviget i bronse. Damen må føle på hunden og ta presidenten fra hennes ungdomstid i hånden. Hun er ikke alene. Nesten tre millioner besøker denne minneparken hvert år. Vi konstaterer at hunden Falas ører og Roosevelts fingre er blankslitte av besøkendes berøring. Her håndhilser man på historien.