Du må gjøre deg liten for å komme inn i kottet. Senke hodet for å unngå å stange i dørkarmen, samtidig som du gjør et litt hopp over dørstokken. Så står du inne i det støvete kottet og ser deg forundret rundt. Du lar blikket gli over den gamle kofferten, og lurer på hva den skjuler bak sin brune, slitte fasade. Du ser eskene i det ene hjørnet, og stolen som står lent inntil veggen.
Du står i et helt alminnelig kott i et svært vanlig engelsk hjem i et boligområde som du finner tusener av i Storbritannia. Men samtidig er du i fantasilandet. Hvor virkelighet og eventyr flyter sammen til en magisk reise gjennom veggen i kottet og ut til en dramatisk kamp for det gode.
Legenden om Narnia
I 1939 flyktet noen barn fra bomberegnet over London. De flyttet inn hos Lewis, som bodde i huset «Kilns», noen kilometere utenfor Oxford sentrum. For å underholde dem, skrev han om fire barn som i et kott finner veien til en annen verden enn vår. Der møter de en løve, fauner, dverger, talende dyr, prinser og hekser, og må vie seg til kampen mot det onde.
Lite ante C.S. Lewis at «Legenden om Narnia» skulle bli et av de mest berømte litterære verkene som noensinne er skrevet.
Oxford er kjent for sitt universitet, de 39 collegene, fascinerende arkitektur fra middelalderen, vakre hager, ett av verdens eldste kunst- og arkeologimuseer, spennende bokbutikker – og fordi den klassiske byen har inspirert mange berømte forfattere. I flere bøker er byen blitt en portal til andre verdener. Sist i barne- og ungdomsforfatteren Philip Pullmans trilogi «Den mørke materien».
Kjente verk
Flere av verdenslitteraturens mest berømte verk er skapt her:
Charles Dodgson, som underviste i matematikk på Christ Church, den eneste høyskolen i verden med egen katedral, ble inspirert til å skrive «Alice i Eventyrland» under pseudonymet Lewis Carroll.
J.R.R. Tolkien, som var professor på Exeter College, ble berømt for sitt eget litterære univers, Midgard. I «Ringenes Herre» skildrer han nord-Vest-Europa i en fiktiv forhistorisk tid.
De har vært her alle sammen:
Oscar Wilde med sin skarpe tunge og drepende ironi ble fort en beundret student. Da han forlot lærebøkene var det med følgende avskjedsord til lærerne:
– Jeg vil bli poet, forfatter, dramatiker. På en eller annen måte skal jeg bli berømt. Hvis jeg ikke blir berømt, skal jeg bli notorisk.
T.E. Lawrence studerte her og startet å skrive «Seven Pillars of Wisdom», som skildrer hans opplevelser i Midtøsten og som ga ham navnet «Lawrence of Arabia».
«Gale Shelley»
Den store romantiske poeten Percy Bysshe Shelley var allerede kjent for sin ville oppførsel da han kom til byen. «Gale Shelley», som fort ble hans kallenavn, raserte rommet sitt med kjemiske eksperimenter, koblet strøm til dørhåndtaket for å gi uønskede gjester sjokk, og førte lange og dype samtaler med babyer i barnevogner. Han ble til slutt utvist for å ha skrevet en pamflett som understreket viktigheten av ateisme.
– Jeg har erfart tyranni og urettferdighet før, og jeg vet godt hva vulgær vold er, men aldri er jeg blitt utsatt for slik uverdig oppførsel, sa Shelley og dro.
Forfatterlegende
Graham Greene kom. Det samme gjorde T.S. Eliot, Robert Graves, Evelyn Waugh, John le Carré, William Golding og mange, mange flere. De ble inspirert av byen, menneskene de møtte og historiene de ble fortalt. De gikk inn i gamle kirker, de drakk på nikotingule puber, de spaserte under flere hundre år gamle trekroner i frodige parker, de dro på oppdagelsesferd i skogene rundt byen, og de lyttet til stemmer som tok dem med på reiser til land som bare finnes i fantasien.
Sterke personligheter
Siden har mange sterke personligheter søkt hit: Blant dem stemmen som diktaturet i Myanmar aldri klarer å stilne, Aung San Suu Kyi. Eks-president Bill Clinton, som i kampen for presidentembete ble beskyldt for å ha levd et utesvevende liv i Oxford, ble rost av sin lærer fordi han ikke var en «langhåret skrekk». Jernladyen Margaret Thatcher studerte kjemi, sang i Bach-koret, og jobbet i militærkantinen to ganger i uka.
Nesten hvor du går i Oxford, snubler du i litterære fotspor. Kikker du inn den tykke døren som står på gløtt i den gamle muren som løper rundt en av byens ærverdige utdanningsinstitusjoner, er sjansen stor for at berømt poesi er skapt i et av oppholdsrommene. Finner du deg en benk i skyggen av den trolske, enorme svartfurua, som ble plantet i den botaniske hagen rundt 1800, var det her Tolkien satt og undret seg over hvorfor bøkene hans ble så populære.
The Inklings
Tolkien tilhørte den litterære diskusjonsgruppen The Inklings, sammen med blant andre sin nære venn C.S. Lewis. Lewis Carroll lot seg også lokke ut fra sitt tilbaketrukne liv hver tirsdag til puben Eagle and Child i gaten St. Giles'. Der pattet de på pipene, slurpet øl og fortalte hverandre gamle sagaer.
Huset Kilns
Brevet står i skrivemaskinen. Setningen er ikke fullført. Det er som om han som har slått ned tastene med kraftfull overbevisning bare har reist seg for å gå og hente en kopp te, eller stappe en pipe mens han funderer på hvordan setningen skal slutte. Snart vil skrivemaskinen igjen tromme bokstaver fram.
Men C.S. Lewis har ligget på kirkegården i mange år. Noen minutter tar spasersturen fra hjemmet hans til den anonyme gravsteinen.
Kilns, som i dag eies av C.S. Lewis-stiftelsen, har dørene åpne for studenter som vil lære mer om forfatterens liv og romanunivers. Men turister må ringe på forhånd dersom de ønsker en omvisning. Den er til gjengjeld gratis, men stiftelsen setter pris på et økonomisk bidrag til jakten på flere av eiendelene til Lewis, som etter hans død ble solgt eller gitt bort.
Døren til kottet er lukket.
– Du må bare åpne, sier Donna McDaniel. Amerikanerinnen er smilende og engasjert omviser.
Døren er lav. Den glir opp som permen på en bok. Barn kommer seg inn så lett som bare det. Men også voksne kan klare det. Eventyret venter.