Fønikere, romere, muslimer, jøder og spanjoler – alle har markert i denne andalusiske perlen. Erobrerne har feiet hverandre vekk etter tur, men ingen av dem har hatt noe påtrengende behov for helt å utslette forgjengernes spor.
Romerne bygget en gigantisk bro –Puente Romano, over Guadalquivir, og laget seg i tillegg en solid byport. Både broen og Puerta del Puente markerer keiserlig, slik imperiebyggerne fra Roma hadde for vane å gjøre i sine glansdager.
Araberne avløste romerne som herskere over det sørspanske. De kalte det solsvidde landet for al-Andalus. Maurerne var – akkurat som romerne, fantastiske byggmestre og i tillegg var araberne hellig overbevist om at nøkkelen til suksess lå i kunnskap.
Arabisk kunnskap
Cordoba blomstret opp til et senter for vitenskap. De nye makthaverne tok med seg beste fra Bagdad og Damaskus. (Sjekk med Snorre hva vikingene bedrev i høye nord for vel tusen år siden).
Alt dette ligger der som ballast når vi går gjennom restene av bymuren og inn i den velordnede appelsinlunden.
Muslimer og jøder hadde gjensidig glede av samkvemmet opp gjennom hundreårene, men så kom spanjolene og den grusomme dronningen med det vakre navnet. Isabella – dette kristne menneske, forbød muslimer og jøder.
Overveldende
Vi løser billett og fortsetter forbi vaktene inn i bygget med den merkelige betegnelsen moskékatedralen – La Mezquita. Vi hadde sett mange bilder av buegangene og søylerekkene med de spesielle gule og røde fargene. Bildene i guidebøkene lyver ikke.
Vi vandrer på kryss og tvers, speider etter spennende vinkler til bildene. Symmetrien i søyler og bueganger er overveldende. Solen sender stråler inn gjennom gittervinduer og lager striper i de mørke marmorgulvene.
Et travelt reiseselskap tripper forbi, bratte i nakken. Etternølerne forsøker desperat å fange rytmen i søyleskogen, fortrinnsvis med kone eller venn i forgrunnen.
Pirrer nysgjerrigheten
Andalucías byggmestre og herskere, berettet i guidens kompaktutgave pisker opp nysgjerrigheten. Det går nok med reisefølget som med oss – hjemme måtte vi lese mer om de visjonære maurere, romerske brobyggere, fønikerne som krysset havet, jøder på vandring og inkvisisjonens overgrep i Guds navn.
Det er vel 1000 år siden denne håndgripelige åpenbaring sto ferdig. Det gikk 200 år før byggmestre, malere og steinhoggere endelig kunne meddele sin oppdragsgiver: – Høyst ærede Abd al-Rahman, jobben er gjort.
Ute i appelsinlunden, under Andalucias sol begynner tankene å romstere. I dette mektige stykke arvegods avløste religionene hverandre. Katedralbyggerne lot være å rasere muslimenes vakre helligdom, de kristne bygde heller på, komplett med kor, alter og prekestoler.
Pussig miks
Vi rusler bortover Calle de la Juderia, jødegaten frekt oversatt. I Cordobas gamleby har alle religioner etterlatt sine spor i en pussig miks, et bilde som fremkaller de underligste tanker – og forhåpninger.
Tidvis synes vi at det går inflasjon i begrepet verdensarv. I Cordoba favner det vidt og umåtelig presist.
