Bli fan av Reise-Adressa på Facebook her!
Går det an å sove i et slikt nabolag?
Vi er i Namsskogan Familiepark og tester Norges tøffeste og mest spennende tilbud innen camping. I 20 minus og på knusktørr, knirkende snø introduseres vi for konsept RovdyrCamp. Vi har pakket på oss tjukt med klær og vinterens mest brukte plagg – skinnlua – er på plass. Likevel er det bitende kaldt. Yr.no har tatt femten grader feil i meldinga si for Namsskogan – minst.
Vi skal overnatte i parkens lavvo med ulveflokken som nærmeste nabo. Det er midt i paringstiden, og vi har fått beskjed om at naboene kan komme til å bråke litt. Lavvoen er under konstant oppfyring, men ingen hadde regnet med så mange minusgrader. Komforten er det ingen grunn til å klage på – underlaget er velluktende granbar med en haug reinsskinn oppå.
Ulveul til maten
Før vi skal ut på trugetur i mørket, vil parkleder Turid Bredesen og hennes medhjelpere være sikre på at vi er mette og goddemte. Mens kokken Kim Tomas Joma serverer rak- og røykelaksmousse til forrett, reinsdyrentrecote med sellerirotpurre og potet, og flytende sjokoladekake med bringebær og geitostkrem fra lokal seter til dessert (jo han har arbeidet hos Hellstrøm), forteller Turid om ideen bak RovdyrCamp.
– Dyr er det særegne for oss. Og folk har kunnskapshunger om rovdyr. Vi har lyst til å bruke anlegget til opplevelsesbasert virksomhet utenom de tre sommermånedene vi ellers har åpent. Vi vil med andre ord bruke parken vinters tid, sier hun.
Allerede før hovedretten er servert i gamma, hører vi ulvehylene utenfor. Snakk om opplevelsesbasert!
Med magen full av kortreist mat, er vi klare for tur ut i mørket. Kvikksølvet har krøpet ned mot minus 27 grader, og dyreansvarlig Kristin Meitz Bru har utstyrt oss med hodelykter og truger.
Bjørnen våkner
Hun leder oss først til bjørnehiet. Det begynner å bli vår og vintersøvnen for de tre bjørnene er ikke like djup lenger. Bak stålgitteret rører kjempebjørnen Odin på seg. Den er 15 år og veier 300 kilo (kanskje Norges største bjørn). Det enorme bjørnehodet kommer frem i lyskjeglen fra hodelykta. Nakken er bred og svær og signaliserer kjempekrefter. Bjørnelabben med klørne pirker i gitteret. Så reiser bjørnen seg i hele sin enorme høyde. Vi rygger et par meter. Dyr i fangenskap kan også være villmarksopplevelse, erkjenner vi der inne i mørket.
Ulver på lette poter
Ute i ulveinnhengningen ser vi flere par lysende øyne i mørket. Det er ulvene som tasser på lette poter langs gjerdet. De ti ulvene er fine i pelsen nå på vinters tid.
Ulvene venter på pølsebiter fra matmor, men de kaster seg ikke glupsk over bitene. Ulvene i Namsskogan har beholdt villdyrets skepsis og skvetne reaksjoner - de napper til seg pølsa og rykker lynhurtig tilbake på nøytralt område for å fortære godbiten. Disse dyrene er ikke sosialisert på samme måte som for eksempel på Langedrag der turistene tilbys ulvekyss.
– Det er en linje vi har valgt ikke å følge, forklarer Kristin Meitz Bru.
Ut på kvelden setter ulveflokken i gang. Først et langt ul, så ett til litt lysere i tonen. Til slutt et helt kor som ljomer ut over Trones. Innimellom kan vi registrere vill knurring og snerring.
Rangordningen er en evig kamp.
Og det er sprengkulde når vi neste morgen tar avskjed med nattens bråkmakere.
Bli fan av Reise-Adressa på Facebook her!