Bli fan av Reise-Adressa på facebook her
Det er et par timer siden jeg landet i Tokyo for aller første gang, og Japans hovedstad viser seg brått slik jeg forventet den: Forvirrende.
Alt gikk så fint. «God morgen», hilste den hyggelige mannen med munnbind som loset nyankomne gjennom passkontrollen på Narita-flyplassen. En smilende, engelsktalende, ung dame solgte meg billett til flytoget. På T-banen fant jeg frem uten problemer, helt til jeg skulle ut av stasjonen for å gå de siste fem minuttene bort til hotellet.
Da gikk det galt. Jeg misforsto kartet de hadde sendt meg. Tokyo har ikke gatenavn og adresser slik vi kjenner det i Europa. Har du først bommet, kan det gå ille. Heldigvis tok jeg meg inn etter 300 meter, og fant veien til mitt japanske bosted.
Trett
Et opphold på en ryokan, en tradisjonell japansk form for innlosjering, gir oss mulighet til å oppleve Tokyo bortenfor neonlys og futuristisk arkitektur. Vi hører fossefallet i hagen, og fuglene kvitrer.
– Sett skoene dine her, sier verten på ryokan Homeikan Honkan og peker på en hylle hvor navnet mitt er skrevet med latinske bokstaver og japanske tegn.
20 par sandaler står sirlig oppmarsjert ved inngangen – til bruk når du er innendørs. Men ikke på rommet, for der skal du gå i sokkelesten. Må du på do, skifter du til andre sandaler som står innenfor dørstokken på badet.
Gulvet på rommet mitt er dekket av rismatter. Om natten sover du på en tynn madrass på gulvet. Denne delen av Tokyo er forbløffende fredelig.
– Vi rer opp sengen din hver kveld klokken syv. Der borte er badet, det er klart fra klokken fem om ettermiddagen, forklarer verten.
Bruk av fottøy er ikke det eneste som er strengt regulert på mitt ryokan. Det store, felles badekaret (et for menn og et for kvinner) fylles én gang om dagen. Reglene henger på veggen: Ikke ha såpe i badekaret. Husk kroppsvask i dusjen først. Og trekk ikke ut proppen.
På rommet mitt henger en yukata, en slåbrokaktig kappe til bruk på ryokanen. Du kan sove i den, eller ha den på når du skal på badet eller sitte i fellesarealet.
– Er dette greit? spør jeg verten når jeg kommer ned i resepsjonen ikledd min yukata med lilla belte.
– Du ser helt naturlig ut, sier han.
Noe annet ville han neppe sagt:
– Det er god skikk å glede den andre med det en sier og gjør, forklarer norske Kari Opperud, som har bodd i Japan siden 1980.
Stikkord i Japan er harmoni, understreker hun.
Sulten
Tokyo har over 300 000 spisesteder. Maten er fersk, rimelig og god. Men hvordan bestille på japansk? Løsningen blir sushi på samlebånd.
Et langt samlebånd snirkler seg gjennom restaurantlokalet. Små asjetter med sushiretter flytter seg sakte bortover båndet, mens gjestene sitter rundt og lurer på hva de skal spise. Konseptet er enkelt: Plukk det du vil ha. Fargen på asjettene indikerer prisen på hver rett.
– Spis mer! Spis mer! roper betjeningen, mens kokker med skarpe kniver lemper stadig nye småretter ut på båndet, noen ganger så fort at skålene deiser ned på gjestene.
Sushi på samlebånd er underholdning i tillegg til et godt måltid. Systemet er gjennomført til fingerspissene: Et eget bånd bringer rene tekopper rundt til gjestene, og hver plass har en kran for kokende varmt vann til den grønne teen.
Et japansk fenomen er å stille ut bilder, eller helst plastmodeller, av maten utenfor restauranten. Flott for oss utlendinger som ikke forstår en døyt av språket.
– Hai! Hai! Hai!
På et spisested under noen jernbanespor tar servitøren opp bestilling ved å svare kontant «ja!» hver gang gjesten ber om noe fra menyen. En tallerken sashimi koster omkring 100 kroner og består av solide biter av laks, tunfisk, kamskjell og blekksprut.
Den ene mannen bak baren ser ut som en samuraikriger. To eldre kvinner serverer, og holder den norske gjesten under oppsikt. Jeg kløner litt med spisepinnene i risbollen, og snart kommer en skje på bordet.
Det er greit å plukke opp stekte kyllingbiter eller rå fisk med pinner. Men å spise ris? Ikke like enkelt. Øv deg litt hjemme før avreise, så unngår du at hele restauranten stirrer på deg i smug.
– Alle utlendinger har tabbekvote, beroliger Kari Opperud.
Slurpe kan du derimot gjøre med fryd. Alle slurper på restaurant i Tokyo, for de ulike nudelsuppene er en viktig del av kostholdet. Det er også velsmakende og billig mat for turister.
Kjøre
En bolle med nudler, ja. Akkurat slik kartet over T-banelinjene i Tokyo ser ut. Legg ikke ut på tur uten et metrokart i lommen.
Uniformerte betjenter med hvite hansker som stapper passasjerer inn i allerede stinne vogner. Det er bildet jeg har av T-banesystemet i Tokyo.
– Rushtiden er om morgenen og mellom fem og syv om kvelden, forteller Masaki Itabashi, en av Tokyos frivillige guider som stiller opp gratis for besøkende.
Til andre tider er det slett ikke så ille – når du først har greid å finne frem til riktig tog, vel å merke. Forvirringen kommer av de ulike linjene og togene som går i alle retninger. Enkelte stasjoner er nesten endeløse byer under jorden.
På den enorme Shibuya-stasjonen renner folkestrømmene som elver i vårflom gjennom gangene. Etter en ti minutters bom er jeg tilbake der jeg begynte. Problemet er at skiltingen er inkonsekvent og umulig å følge. Når du er i Tokyo for første gang, er det håpløst å skille mellom T-bane og lokaltog. Alt ser likt ut.
– Shibuya-stasjonen er veldig kompleks. Til og med japanere går seg vill der, sier Masaki Itabashi.
Og den er ikke engang den største. Shinjuku stasjon skal være verdens travleste, med noe slikt som to millioner reisende hver dag og 60 ulike utganger.
Blinkende by
Når jeg omsider finner veien ut av Shibuya stasjon får jeg neonsjokk.
Wow! Dette er Tokyo. Musikk, svære TV-skjermer, blinkende lysreklame og messende høyttalerstemmer. Det koker av mennesker på alle kanter rundt fotgjengerovergangen i Shibuya, det typiske bildet på Tokyo vi har sett mange ganger.
Dette er lekeplassen for ungdom på jakt etter underholdning. Shibuya er hipp shopping, karaoke og elskovshoteller.
Enkelte butikker er en opplevelse med alle mikrokosedyrene som roper etter deg med syntetisk stemme. Og snakkende kortterminaler!
– Ta ut kortet, sier automaten med mekanisk kvinnerøst etter at jeg har tastet inn pin-koden.
Og glem ikke de japanske toalettene med oppvarmede seter og mulighet til å få rumpa spylt når du føler for det. Men hvilke knapper skal du trykke på?
Tiden er kommet for min del. Behovet er akutt, så jeg skynder meg inn på en stor og blinkende karaokebar i Shibuya, men blir skuffet: Ingen fancy knapper. Sete uten varmeelement, og heller ingen vannstråle som vasker baken. Bare et høyst ordinært vannklosett.
Tørst
«Make it Suntory time», sier Bill Murray i filmen Lost in Translation, hvor han og Scarlett Johansson spiller to amerikanere som strever med å tilpasse seg Japans hovedstad.
For japanske menn er det ofte Asahi-, Kirin-, Sapporo- eller Suntory-time. Øl er et felles språk, og i Tokyo snakker det til deg med frisk, veltappet røst fra mang en izakaya, Japans svar på en pub.
Jeg går inn på en slik pub: Kirin City i shoppingstrøket Ginza.
– Velkommen! roper de tre servitørene idet jeg stiger gjennom døren.
Menyen kommer på bordet, jeg peker på et av fem ølglass som er avbildet, og sier: «This one, please. Normal beer». Serveringsjenta fniser i forlegenhet. Hun aner tydeligvis ikke hva jeg prøver å si. Men øl får jeg.
Noe uventet skjer. En eldre japaner ved nabobordet tar kontakt – på engelsk. Ivrig etter å prate forteller den pensjonerte arkitekten Kyoshi om engelskkunnskapene i Japan.
– De kan skrive og lese, men ikke snakke. Det gjelder unge også. Japanere mangler følelse for engelsk, sier han.
Kanskje er det ikke så lett å omsette teoretisk kunnskap i praktisk tale:
– Jeg skal videre til Australia, til Sydney, forteller jeg Kyoshi.
– Hvor?
– Sydney.
– Jeg forstår ikke?
– Du vet, den største byen i Australia.
– Hva mener du?
– Akkurat som Tokyo, men i Australia.
– Å! Sid-de-ney! utbryter min nye venn fornøyd.
De fleste forstår ikke engelsk særlig godt, bekrefter Kari Opperud.
– Lær noen elementære uttrykk på japansk. Det virker kontaktskapende, anbefaler hun.
Hilsener og ordene for takk og unnskyld er viktigst.
– «Sumimasen» betyr unnskyld, men har også som oftest betydningsnyansen takk. For eksempel når en har fått hjelp av noen til å finne veien, så bør man ikke si «arigato» – takk – men heller «sumimasen» fordi det da også innebærer at man sier unnskyld for å ha brydd den andre, forklarer Kari Opperud.
Bukke
Jeg skal treffe guiden min, Masaki Itabashi. Hvordan skal jeg introdusere meg selv? Håndhilse? Eller bukke?
– Menneskelige relasjoner er alfa og omega i Japan, så det kan være lurt å bukke mest mulig. Det signaliserer at en gjerne vil ha et godt forhold til den andre, sier Kari Opperud.
Masaki løser problemet. Han stikker frem labben slik at vi kan håndhilse på vestlig vis. Ikke så rart, egentlig, for han er vant til å omgås utlendinger. 70-åringen er en av mange frivillige «goodwill guides» som gratis viser besøkende rundt i Tokyo.
– Jeg har moro når jeg guider utlendinger. Jeg liker å snakke med dem og få kunnskap om verden.
– Mange utlendinger bukker. Men du kan også håndhilse. Det er greit, sier han selv.
Selv bøyer jeg hodet høflig hver gang jeg får hjelp av en japaner, og alltid når jeg går gjennom døren på ryokanen. Det kan jo ikke skade.
Men hva gjør du når værelsespiken banker på med frokost, og sitter på knærne utenfor døren din og bukker dypt. Hva skal du si, når hun bare kan japansk?
– Får jeg komme inn med frokosten? tror jeg hun spør.
Med seg har hun et lite, lavt bord med tradisjonell japansk frokost. Det lille bordet er kanskje 15 centimeter høyt og dekket med misosuppe, fiskepudding, marinert svinekjøtt og tofu i en kokende gryte. Og grønn te, selvsagt.
Jeg kløner med de stive beina mine der jeg sitter på gulvet og spiser ikledd min japanske slåbrok. Søler varm te på leggen når jeg sparker til bordet. Prøver å få skikk på spisepinnene.
Uten tvil fortapt, og minst like fornøyd med å være her.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her