I dag: JOAR CHRISTENSEN
Reiselivs-menneske
Joar Christensen er, som mange, mange trøndere, begeistret for Kreta. Siden første tur, i 1979, har den erfarne reiselivsmannen vært på den greske øya ikke mindre enn 17 ganger.
– I dag går det to ukentlige direktefly fra Værnes til Kreta i sommerperioden. Da Sonja og jeg skulle på vår første Kreta-ferie med våre to barn, den gang i førskole-alder, var Værnes ennå ikke på direkte-kartet. Vi måtte reise ut fra Oslo.
– Vi hadde funnet frem til den lille byen Stalis, som ligger på nordkysten, som de aller fleste andre turistplassene. På Villa Anna, som drives av Mary, hadde vi leid en leilighet. Fordi Mary og mannen Georgios hadde barn på omtrent samme alder som våre, fikk vi veldig god kontakt.
– Mary som driver Villa Anna...?
– Hun har også et hotell som heter Mary, forklarer Joar.
– Damen er spesiell på mange måter. Hun snakker for eksempel skandinavisk, og det skyldes ikke bare at hun har hatt mange norske gjester opp gjennom årene. Hun har faktisk en fortid som hovmester på legendariske Bern’s Salonger i Stockholm, forteller Christensen. Han har fortsatt god kontakt med hotelleier-paret, som både har vært på besøk hjemme hos Christensen i Stjørdal og også har vært med Joar på en tur til Island.
– Det viste seg fort at vi var kommet i kontakt med veldig hyggelige mennesker. De bidro også indirekte til det sterke ferieminnet med den gamle damen. I 1979 var det dårlig med leiebiler på Kreta. Mary og Georgios anbefalte oss å ta en tur til den lille landsbyen Mochos. Vi kunne godt låne deres bil.
– Vi takket ja og la av gårde; fire-fem kilometer i luftlinje, vil jeg tippe. Nesten det dobbelte på triptelleren. Veien viste seg nemlig å være en skikkelig korketrekker-variant. Den lille landsbyen ligger for øvrig ved inngangen til Lashiti-sletta, som er Kretas grønnsakshage.
– Vi stoppet på torvet, ikke stort større enn 15 x 15 meter, skulle jeg tippe, kjøpte brus og bestemte oss for å rusle litt omkring. Det var da vi traff den gamle damen. Hun snakket ikke noe annet enn sitt eget språk. Jeg fikk henne likevel til å forstå at vi ønsket et bilde av henne og våre to barn.
– Hun ristet på hodet, men det betydde heldigvis ikke «nei». Damen forsvant inn i hagen ved huset sitt, hentet ei bøtte, satte seg godt til rette på den og klappet seg på lårene. Det var bare for Wenche og Trond å ta plass. Vi fikk noen flotte bilder.
– Men det stoppet ikke med det. Damen vinket oss inn i huset, i finstua, og pekte stolt på en gammel tv. «Momento», sa hun, fant tak i brus og ble borte en liten stund. Hun kom tilbake med en annen kvinne, som snakket tysk. Dermed fikk vi en lang og hyggelig prat – og raki. Den gamle kvinnen hentet frem ei flaske med nasjonaldrikken sammen med agurkstrimler med salt på.
– Damen som fungerte som tolk mente at vi var de første utenlandske turistene som var blitt invitert i et privat hus der i landsbyen. Via hotellvertsskapet vårt hadde vi kontakt med den gamle damen helt til hun døde for noen år siden, forteller Joar Christensen.
