Stjørdal: Det er natt til sankthans i 2006. I Kjærringhølen i Forra har en sylfersk fluefisker fått storlaks på kroken. I løpet av den timen det tar å få laksen på 13,5 kilo på land, blir Heidi hekta på fiske.
Utallige timer i elva senere, er hun tilbake i Kjærringhølen. Valdet hører til gården der hun vokste opp, omtrent der hvor sideelva Forra renner ut i Stjørdalselva.
Heidi tror interessen for fiske alltid har ligget latent, men den ble brått og heftig vekket til live den juninatta for fem år siden.
- Jeg kommer aldri til å glemme den opplevelsen, den vil sitte i til evig tid. Mens jeg kjørte laksen, sa jeg visst at dersom det var så slitsomt som dette å holde på med laksefiske, så var ikke dette noe for meg. Jeg var svett, totalt utslitt og livredd for å miste den. Men det var selvfølgelig fryktelig artig, og siden har det bare gått slag i slag, sier Fornes mens hun koser litt med Happy. Jack Russel-tispa er alltid med når laksen skal lures.
Jakten på det perfekte kastet
Flest mulig laks på land har aldri vært hovedmålet for Fornes. Som pasjonert fluefisker handler det om å perfeksjonere kastene, om å få teknikken til å stemme.
- Jeg fikk en fasinasjon for fluefiske med såkalt spey-teknikk. Det var så vakkert, så flott å se på, nesten som en ballett. Dette var noe jeg bare måtte lære meg. I begynnelsen talte jeg antall gode kast. Når jeg nå etter hvert har blitt ganske god, så teller jeg de dårlige kastene. Det er på de gode kastene du får fisk. Helt garantert. Det er da laksen legger merke til akkurat din flue.
Med ei flue basert på et gammelt skotsk mønster, legger Heidi gjentatte ganger snøret i en vakker bue ut i elva. Det ser lett ut når fluelina skyter ut fra den 14 fot lange stanga hennes.
- Det handler ikke om styrke, men om timing og teknikk. Og der tror jeg vi damer har en fordel. Det er ideelt for kvinnfolk å fiske med flue, sier hun og oppfordrer samtidig flere jenter til å prøve fiskelykken.
- Det er helt topp å være dame i elva. Alle mannfolkene jeg fisker sammen med synes det er kjempeartig at jeg fisker og får laks. Det er lett å bli inkludert. Spør du om hjelp og råd, så får du det, sier hun.
Har sin egen laksebørs
Heidi fikk årets første laks allerede åpningsdøgnet. I Nessihølen litt lenger opp i Forra landet hun en laks på knapt sju kilo.
- Småfisk, sier hun og gliser.
Selv om antallet laks altså ikke er det viktigste, har hun stålkontroll på sin egen historikk. Det er kanskje ingen overraskelse at damen som jobber som økonomisjef for et boreselskap har en sirlig nedskrevet lakselogg.
- Jeg har tatt 48 laks siden jeg begynte. Jeg har en bok hvor jeg skriver inn dato, klokkeslett, vald, flue og kjønn på hver fisk jeg får. Langt i fra alle laksene blir med hjem. Jeg tar såpass mye laks i løpet av en sesong at jeg setter tilbake omtrent annenhver. Jeg er opptatt av en god forvaltning, det skal jo være gøy å holde på med dette om tjue år også. Det blir for dumt dersom vi om 20 år sier at vi skulle ha vært strengere, at vi skulle gjort mer for å bevare laksestammen, sier hun.
Fisker verden over
Mens sesongen pågår, fisker hun i snitt et par timer om dagen. Men det er langt i fra bare norske lakseelver som lokker fram fiskelysten hos Heidi.
- Det har blitt en lidenskap, ja nærmest en galskap. Jeg reiser jorda rundt og fisker. Det blir gjerne et par turer til Skottland i løpet av året, jeg har fisket etter bonefish og barracuda på Bahamas, jeg har vært flere ganger på Island, og 1. september reiser jeg med fluestanga til Mongolia. Men det er her i Forra jeg har hjertet mitt. Når jeg fisker andre steder, så gleder jeg meg alltid til å komme hjem hit, sier hun.
Jack Russel-terrieren Happy piper utålmodig på elvebredden. Happy er vant til bedre fiskelykke enn vi opplever denne morgenen. Kanskje har hun også den samme evnen som Heidi hevder å ha, nemlig at hun kan lukte når laksen kommer til å bite? De to blir raskt enige. Det lukter ikke laks i Forradalen nå.
- Men det blir garantert noen timer her i kveld, sier hun.
Kanskje kjenner Heidi og Happy lukta av laks da.
