Den beste beskyttelsen er et enkelt lite telt – dersom du skal være ute over natta nå i oktober når det begynner å bli kaldt.
Jeg prøvde dette for noen helger siden. På turen opp – med den gedigne TV-masta som siktemål, var det til og med oppholds – selv om mørke skyer truet i sør vest.
Det eneste som var bløtt var panna. Svetten silte da jeg tok meg opp de første bratte bakkene på vestsida av Vassfjellet.
Sekken blir jo litt tung når du skal ha med deg det du trenger for ei høstnatt ute – telt 3,5 kilo, sovepose (2 kg), gassapparat, mat (fiskepudding og potet), ekstra klær dersom du blir gjennomvåt, og småtterier som hodelykt, lesestoff (ei bok på 1 kilo), liggeunderlag (som ikke veier noe, men som tar plass) og ei lita øks.
Opp de verste stigningene observerer jeg den sjeldne jerpa som hopper fra kvist til kvist inni ei gran. Ved ei hytte hører jeg tynne pipelyder fra fuglekonger som beiter.
I kikkerten ser jeg den nesten kolibrilille fuglen. Artig. Observasjonene gir meg i hvert fall påskudd til å ta små pauser.
Jeg treffer på en godt brukt sti, og den fører meg til idylliske Tortbergtjønna – et lite vatn på 650 meters høyde som ligger vel en kilometer fra Vassfjellets mektige mast.
De første regndråpene faller, og jeg finner ut at denne tjønna er en fin leirplass.
Opp med teltet – og så begynner regnet. Jeg tenner gassen for å brasse medbrakt fiskepudding. Men får meg en ubehagelig overraskelse.
Fettet (les smøret) tar fyr i stekepanna. Krise!
Flammene står høyere i det lille teltet enn jeg liker. Jeg får opp åpningen, og slenger panna ut på bakken. Heldigvis er ingenting antent. En lærepenge.
Det er ikke å anbefale med åpen ild inne i teltet – ikke en gang forteltet som er uten gulv. Teltmaterialene er særs brennbart materiale. Men hva gjør du når regnet siler og det er sur vind?
Jeg lærte i allefall ei lekse her.
Det er tidlig ettermiddag og for tidlig å gå til ro. Jeg tar en runde uten sekk. Ikke mot masta på Vassfjellet. Men går over høyden og over mot Klæbu-sida. Der er det en kraftig sti. Jeg går nordover ryggen og til enden av fjellet. En flott spasertur – og med en fantastisk utsikt over Klæbu og mot Selbusjøen. Anbefales. Ved tjønna gjør jeg opp et bål.
Etterpå går jeg et par hundre meter nordvestover og ser hele byen som bader i lys. Flott. Jeg ser byen, men byen ser ikke meg.
Mørket senker seg, og jeg går til ro i teltet. Ambisjonene om å lese forblir ambisjoner. Jeg blir trøtt, og dupper på ei tid da det ellers er barnenatta.
Våkner igjen ved midnatt og regnet trommer mot duken . Mer og mer intens. Det bråker rett og slett.
Er trengende, men kan ikke gå ut i slikt vær. Finner en plastpose som blir ledig når lefsene er spist opp og avgir en real halvliter som jeg slenger ut i lynget.
Regnet gir seg og det blir helt stille. Jeg lytter etter dyrelyder, men hører ingen. Det blir lett å sovne igjen. Noe av det herligste som finnes er å ligge og kjenne at du er varm i sovsekken. At du er mett. At du behersker turen.
Poenget er å utstyre seg slik at en er tørr, varm, mett - og glad.
Ved åtte-tida blir det frokost. Ny runde med resten av fiskepuddingen – og kaffe. Rolig formiddag ved Tortberg-tjønna, før jeg river teltet, slenger sekken på ryggen og begir meg nedover. Det har regnet mer enn jeg ante for det er bløtt som bare det i stien.
Halvveis sklir jeg i i en bakke, får den ene foten under meg, og vrir ankelen. Frykter det verste. Men jeg i hvert fall på føttene! Blir nok satt ut av spill ei ukes tid og fjellturer er uaktuelt.
Men med knasing i ankelen kunne det gått mye verre.