En slik ettermiddag i gangavstand hjemmefra, fikk jeg oppleve både det største landdyret vårt og den nest minste fuglen i faunaen.

Det var mildvær og klabbføre og jeg valgte bort skiene til fordel for trugene. Det var tungt å gå, men fin morsjon.

Jeg stoppet oppe på en haug og gjorde et sveip ut over det åpne landskapet med kikkerten. Ikke uventet fikk jeg øye på en elg som stod og beitet. Den gnagde på barken av et tre, trolig selje som er favoritten. Jeg så ikke det så tydelig – avstanden kunne vel være ca. 300 meter i luftlinje. Det er mye elg i dette kulturlandskapet, og jeg observerer elg omtrent annen hver gang jeg er ute, spesielt når det er litt skumt på ettermiddag eller kveld. Spor etter elgen ser jeg overalt nå når det er så mye snø. Den har stor fordel av de lange beina. Enkelte ganger har den sunket nesten en meter ned i snøen, men likevel kommet seg rimelig greit frem.

Da er det tyngre for rådyrene som jeg også ser ofte. De strever fælt akkurat nå.

Jeg gikk i retning av der jeg hadde sett elgen. Selvsagt hadde den forsvunnet da jeg kom frem.

Per Smygar

Men det som var moro, var at jeg fikk et møte med den ørlille gjerdesmetten der langs bekken. Først så jeg den bare som en skygge bak et tre, deretter hørte jeg den karakteristiske tørre knitrelyden som røper den lille sjarmøren. Det høres nesten ut som om man spretter små steiner på hard is.

Så, plutselig får jeg se den som ei lita mus, bare 3-4 meter fra meg. Selv om det begynner å skumre ser jeg det typiske kjennetegnet – den oppreiste stjerten. Den oppleves som en liten åpenbaring. Den er nemlig ikke alltid så lett å se. Det er ikke uten grunn den har fått tilnavnet Per Smygar. I løpet av noen sekunder er den borte.

I fugleboka står det at den veier bare 10 gram, og nest etter fuglekongen er gjerdesmetten vår minste fugl. Kontrasten er stor til den store elgen jeg nettopp har sett , bare noen minutter før.

To kvelder senere ser jeg elg igjen i det samme området. Også denne gangen får jeg en fugleopplevelse. Ti dompaper sitter i toppen av et tre – jeg teller fem av hvert kjønn. Hyggelig med dompapene, jeg har ikke sett for mange av dem i vinter – ikke en gang på fugleforinga i hagen.