-Marseille har noe som er umulig å definere, noe uforskammet eller noe nonchalant¿ Pia Petersen, opprinnelig dansk, nå ekte Marseiller, må lete etter ordene. Det er nesten umulig å beskrive en så spill levende, sydende og sexy by som Marseille.
Eksotisk
Vi nyter solen på en kafé ved den gamle havnen, byens pulserende hjerte. Noen meter unna selger fiskerne sprellende fangst rett fra Middelhavet, mens måkene tar for seg av restene. En eldre dame i flagrende gevanter fremfører en vise med tynn stemme, mens en mislykket maler lokker noen tyske turister til å kjøpe et av hans glorete verk. Langs havnen kjemper båter og turistfeller om plassen, men her ligger samtidig noen av byens beste restauranter. De serverer verdens beste fiskesuppe, bouillabaisse, med seks sorter fisk. Dette og mye mer er Marseille, som med sin pastis, sin syngende aksent og zidanske temperament har ramsalt sjarm i bøttevis. Det var sikkert den juryen falt for da den kåret Middelhavsmetropolen til Europas neste kulturby. Men for å skryte litt, som alle her, har Marseille tross alt 22 museer og mange kunstatelierer, og mer skal det bli.
Flytter ikke
Pia Petersen har helt glemt dansk etter at hun ble fransk forfatter. Hun kom som så mange andre til Marseille ved en «tilfeldighet», for 12 år siden, og vet ikke helt hvorfor hun fortsetter å bo her. Likevel kommer det ikke på tale å flytte.
- Marseille tar alle i sin favn. Slik har det alltid vært. Og man lærer seg fort byens koder: knep og fiksing. Det er en del av sjarmen, sier Pia. Da hun kom hit åpnet hun en bokforretning med tilstøtende kafé. I tre år gikk den så det suste, med livlige debatter og arrangementer. Da det kom dårligere tider, solgte hun og begynte å skrive romaner.
Inspirerende
Marseille har alltid fascinert forfattere. Alexandre Dumas holdt for eksempel greven av Monte Christo fanget på klippeøya Château d’If. Andre har også skildret byens mørkere sider, med mafia, berømte skurker og brutale drap. Kong Aleksander av Jugoslavia ble myrdet midt på byens berømte hovedgate, la Canebière, i 1934. Blodig kriminalitet og utbredt korrupsjon har gitt Marseille et vedvarende dårlig rykte.
Det er disse skyggesidene Serge Scotto beskriver i sine svarte romaner. Han er blitt en legendarisk skikkelse i Marseille etter hans lille daks Saucisse (pølse) stilte som kandidat ved byvalget, og fikk 4 prosent av stemmene.
- Jeg tror han må være Frankrikes mest berømte hund. Saucisse er de dårlige stiltes røst. Han bjeffer jevnlig i seks forskjellige aviser i 300 000 eksemplarer, skryter Scotto. Gjennom sin lille firbente venn får han sagt mye om mangt. Men Saucisse er ikke med i romanene. De er delvis selvopplevd.
Svart
- Jeg kjenner kjeltringene bedre enn de fleste etter å ha frekventert dem lenge. Jeg kunne ha blitt en selv, men de tolererte meg likevel, som en slags maskot. Marseille er et slags laboratorium, på jakt etter seg selv. Man kommer hit, blir her, drar herfra eller dør. Byen tar imot med åpne armer. Og de aller fleste som kommer vil lykkes – og det brennfort. De aper etter legendariske kjeltringer, som utgjør byens adel. Alle har ikke ambisjoner om å bli den nye Francis ”belgieren”, men alle kan hele tiden fikse hva som helst. De kjenner noen som kjenner noen. Folk fra Marseille er svære i kjeften, og liker å vise seg med horeliknende jenter, forklarer Scotto. Hver dag rundt 17 sitter han med Saucisse på fanget på kafeen ”La Banque”. De som ønsker nærmere kontakt med miljøet anbefales strøket rundt Operaen eller Le Duck Café. Men det kan være farlig, advarer Scotto.
- Du kan aldri se at du havner på rett sted. En av de store kjeltringene hadde bilder av seg selv på veggene sammen med en rekke kjendiser, derav borgermesteren. Da eieren døde, forsvant alle bildene. Men det er alltid nye bosser som tar over. Alle vil bli konge av Marseille, sier Scotto.
Rebelsk
Solkongen, Ludvig 14. okkuperte byen i 1660, som straff for dens opprørske nykker. Men samtidig utvidet han den, og gjorde Marseille til en av Europas største havner. Statsmakten i Paris har fremdeles ambisiøse planer for byen, som skal bli Middelhavets knutepunkt gjennom det store prosjektet Euroméditerranée. De gamle dokkene er også i ferd med å restaureres, og brukes allerede til konserter og festivaler som arrangeres hele året. Berømte arkitekter har også fått slippe seg løs i Marseille, ikke minst Le Corbusier. Det går faktisk an å bo - billig - i hans Cité Radieuse. Derfra kan man se høyhuset til dagens supertrendy arkitekt/designer Zaha Hadid, som er under bygging nå.
Også byens eldste og mest pittoreske strøk, Le Panier, shines opp. Der fins ennå et og annet herskapshus fra 16. og 17. århundre. Det tidligere fattigsykehuset, La Vieille Charité, er nydelig restaurert og gjenåpnet som kultursenter. Da vi var der viste en stor utstilling hvordan Van Gogh ble inspirert av den lokale kunstneren Adolphe Monticelli. Men det fins også andre kunstnere i Le Panier, med flott utsikt over Marseille. Michèle Leray må være verdensmester i sjokolade. Hun tilbyr ikke mindre enn 130 forskjellige belgmørke sorter, den ene farligere enn den andre. Jacques Chirac kunne ikke leve foruten. Og rett ved siden av Lerays butikk treffer man livskunstneren Etienne, som skal ha frekventert visse miljøer for noen år siden. Nå serverer han byens beste ansjospizza og deler gjerne rosévin med gjestene, helst rett fra flasken. Hos Etienne er det kamp om plassene hver dag, og glem kredittkort, det tror han ikke på.
Blått
Det eneste folk i Marseille virkelig tror på er havet. Det brakte dem grekerne, som en vakker dag seilte over Middelhavet og la til her. I 594 før Kr. fikk så prinsesse Gyptis velge sin mann, Protis, som igjen fikk Massalia av sin svigerfar. Havet har også dannet de vakre buktene, Calanques, som omgir byen. Og de aller fleste innbyggerne har kommet via havet. Som igjen gir dem deres daglige levebrød. For ikke å snakke om bouillabaissen. Den kan man nå lære å lage hos Bocuse-eleven Christian Buffa på hans restaurant Miramar.
- Det går mest på fransk, men jeg slår gjerne over på engelsk, og så hadde jeg en norsk kjæreste en gang, sier Buffa på syngende marseillsk.
Han kjøper fisken grytidlig fra fisketorget, rett utenfor døren. Det er noe annet enn det frosne og/eller ferdigrøkte utvalget Bergen er så stolt over. Her kommer fiskeskøytende tøffende rett inn og langer kassene opp på land. Men her skal man helst ikke bare se.
- Egentlig er jeg møkka lei turister, raser Gustave, i Middelhavsblå fiskerhabitt.
- De kjøper jo aldri noe fisk! Høh, kulturby du liksom. Hva har vi å tjene på det?
Mange lurer nok på hvordan Marseille skal fikse dette. Pressetalskvinnen for Marseille 2013 fikset for eksempel ikke å besvare min oppringning før etter at jeg var kommet hjem.
Torill Bonnafoux Fjeldheim vil ikke hjem fra Marseille. Hun kom hit i 1999, fordi det var billigere å finne en større leilighet her. Dessuten savnet hun havet. Hun syns Marseille er litt norsk, særlig Les Calanques.
Passe stor
- Du er der på en halv time, med buss eller båt. Derfra kan du gå så langt du orker og ta med piknik. Marseille er akkurat passe stor, med veldig spennende kulturmiks. En forfatter sa en gang at uansett hvor du kommer fra, når du setter fra deg koffertene i Marseille, er du hjemme. Og så er det så fritt. Ingen reagerer hvis du blir fly forbannet midt på gaten. Det aller beste er blandingen av by og natur, jeg kan bade før jeg går på jobb. Byen beveger seg hele tiden, det er umulig å kjede seg, selv om ikke alle er opptatt av fotball. Eneste aber: Marseille er ganske narsissistisk. Her blir man alltid verdensmester i alt.
Idealisert
Byens mest berømte innbygger, Zidane, ble nettopp det. Og han er fortsatt et ikon for unge fra drabantbyene, selv etter nedskallingen i siste VM. Det samme er Jacky Imbert, den siste gjenlevende «Gudfaren». I 1977 overlevde han mirakuløst etter å ha blitt skutt med 22 kuler. Det er mange konger i Marseille.