Å følge i sporet til Nokas-ranerne, kan ha noe for seg. Pengetellingen har flyttet ut. I stedet kan du følge nedtellingen mot Kulturhovedstadsåret 2008 fra fronten på det tidligere bankbygget på Domkirkeplassen, der også byens turistinformasjon har søkt tilflukt.
I denne store småbyen gjør vi alt for å gi innhold til lokaluttrykket «løyen»; morsom, snodig, tvilsom. Kulturtilbudene står i kø, selv om vårt kulturelle trofé Kielland for mange er blitt symbol på offshore-risiko. Da byens eneste registrerte klovn, Per Inge Torkelsen, fikk avslag på å sette inn nytt vindu i huset sitt, spikret han på et falskt, som ordføreren avduket. Byens eneste trompe l’euil.
Kulturhuset har vi smokket inn blant trangboddheten på Sølvberget, mens det nye konserthuset i innseilingen til Vågen først blir ferdig når Kulturhovedstadåret er pakket vekk. Vi okker oss og gremmes over et sentrum fullt av velstandshull for nye byggeprosjekter om dagen og vannhull i mørket. Over halsbrekkende utbyggingsprosjekter og sentrale myndigheter som ikke forstår å verdsette vårt særpreg.
Patrioter
Men vi er skap-patrioter i forhold til kraftpatriotene lenger nord. Vi kan syte og klage, i avisinnlegg og over cafébordene. Vi har større sans for Hans Petter Hansens bylovprisning, «Å Stavanger, du e’ mitt hjem. Det e’ godt å komma hjem», enn leserbrev som antyder at vi bor i «en anonym region»: Skal man være stygg med Stavanger, har byen og området fint lite som er unikt, står det også i innlegget.
Kanskje nettopp derfor lever Torbjørn Goa utmerket her. 29-åringen som jevnlig forsyner internasjonale organer som Wallpaper og Monocle med trendreportasjer, kunne ikke komme seg fort nok fra byen etter videregående.
– Jeg var borte fra byen i om lag tre år mens jeg studerte i Edinburgh og Melbourne. Da jeg kom hjem, gikk det opp for meg at Stavanger er en perle. Gradvis har byen kvittet seg med keitetheten og fremstår i dag som småby i verdens elitedivisjon.
Livskvalitet
Det er dét det handler om, forklarer han. Og nevner i fleng: En sjarmerende blanding av gammelt og nytt, estetisk, urban med naturen like utenfor, trivelig med et kompakt sentrum, åpen og internasjonal.
Goa lengtet ikke til en bråkete, prangende by med viktige severdigheter. Han ønsket seg en base som kunne by på livsutfoldelse, fullverdige tilbud, natur og kultur, full rulle, men like mye fred og ro.
«Second city» er begrepet: De fullt utrustede sentrene som gjerne stiller bak førstebyene i oppmerksomhet og status. Men som gir høyere livskvalitet for innbyggerne og gjerne overrasker dem som stikker innom.
Byen tør
Det dreier seg gjerne om byer som tør litt mer. I forhold til utfordringer og dristige løsninger både innen kulturlivet generelt, og arkitektur og gastronomi spesielt stiller gjerne Stavanger opp. Byens ledere og entusiaster skygger aldri unna store utfordringer. Hadde snøen ligget fast tre dager i trekk, ville garantert ordføreren sendt søknad om vinter-OL.
Du kan snart se det på Siriskjær utenfor det gamle industriområdet øst i byen. Der får Nord-Europas største trehusby moderne, vindskjeve sjøhus etter et kulturårprosjekt kalt Norwegian Wood.
– Jeg var borte fra byen i ti år. Den noe nærsynte småbyen jeg forlot, hadde kvittet seg med keitetheten da jeg kom hjem.
Alt innen rekkevidde
Dette er Stavanger-regionens treffende slagord. For her kan du slå passeren en halvtime rundt Domkirken og ha fått med deg det meste. Ikke nødvendigvis av godbiter til skrytelisten. Men av mindre gleder og større opplevelser som gjør livet innholdsrikt for oss som bor her.
I Stavanger har vi to årstider; festivalsesongen fra påske til oktober og regntiden i mellom. Fra april slåss jazz, humor, sandvolley, pop, litteratur, mat, kammermusikk og oljekulturfest om oppmerksomheten.
Byen vår er oljehovedstaden og kanskje landets mest utadvendte. 150 ulike nasjoner er godt synlige her gjennom året. Og vi er alltid lystne på flere...
