I filmen «Trainspotting» fra 1996 er det en scene hvor hovedpersonene tar tog ut til den romslige skotske landsbygda for å se på tog. I Erlend Loes «L» tar jeg-personen stadig bussen til flyplassen, bare for å bivåne at flyene letter og lander. Etter at jeg flyttet inn i ny leilighet med utsikt til den ellers øde Trondheimsfjorden, har jeg blitt akkurat som de noe rare mennene.
På lørdager styrer jeg vekkerklokka etter Hurtigrutens avgang fra byen. Det blir en skral helg hvis jeg ikke får sett MS «Nord-Norge» eller MS «Polarlys» forlate Trondheim. Når det samme ruteskipet putrer seg inn mellom Munkholmen og Sjøbadet litt over klokka åtte på hverdager, bør jeg snarest komme meg i heisen for å bli tidsnok på jobb.
Mest stas var det i sommer, da de store turistskipene klappet til kai. En lørdag sto jeg opp i seneste laget og så fortumlet inn i en båt så stor at jeg fikk problemer med å holde meg på beina. Skipet fra en fjern middelhavsby skjulte hele Munkholmen ved ankomst og gjorde den ellers majestetiske Fosenveggen litt ynkelig en plass der lenger bak.
Ellers skjer det ikke så mye på verandaen. Tilløp til dramatikk ble det likevel da jeg stolt grillet tre kryddersterke pølser på det nye gassvidunderet en juliettermiddag.
Da jeg skrubbsulten og drømmende ble for opptatt med å stirre på en av båtene på fjorden, så en måke sitt snitt til å nappe med seg den ene glohete pølsa. Da jeg fortvilet gikk inn på kjøkkenet for å hente ketsjup og sennep, kom den tilbake og fisket med seg den siste lompa, ferdig dandert med potet-salat og rå løk.
Etterpå måtte jeg trøste meg med å se på menn som ser på tog på dvd.
