Beslutningstakerne i Unesco la til grunn at her på Marktplatz finner vi enestående historiske symbol på byborgernes uavhengighet vis a vis føydalherrene.
For å begynne ute, med statuen. Den ble reist i 1404 og rager ca fem og en halv meter i været.
Og statuen forestiller ikke hvem som helst. Roland har fått minnesmerker i mang en europeisk by, blant annet i Dubrovnik. Det skal visstnok være 55 slike statuer, men Bremen-utgaven er nok den mest berømte.
Fikk «nei»
Roland er kanskje mest kjent for oss med sitt italienske navn, Orlando – og mer presist som den rasende Orlando. Den betegnelsen fikk Karl den Stores våpendrager på grunn av sin reaksjon da den vakre Angelica ga ham kurven. Roland, eller Orlando, ble drept i et slag i Pyreneene 15. august i år 778. Han gikk sikkert i krigen med Durandal, rettferdighetens sverd som Karl hadde gitt ham – og som han også har i høyrehånden på statuen.
Etter sin heltedød har han vært et yndet objekt i litteratur og folkeviser. Den italienske renessanse-dikteren Ludovico Ariosto skapte den mest kjente med sin rasende Roland – Orlando furioso. Verket ble diktet i 1516 og to ganger gjendiktet – siste gang i 1532. Den endelige versjonen består av nesten 30 000 vers.
Om forsmådd kjærlighet gjorde den bolde kriger rasende, så ser han nesten med et lite smil ned på sine bysbarn i Bremen.
Fra gotikk til renessanse
Like etter at Roland var på plass på byens sentrale torg, startet byggingen av et rådhus. Fem år var byggetiden under ledelse av en av byens egne; Lüder von Bentheim var navnet.
Bremens absolutte høydepunkt som hansaby var mellom 1605 og 1616. Da ble den nøkterne gotiske fasaden omgjort til dagens rikt dekorerte, i såkalt Weser-renessanse. Rikdommen i utsmykninger, vinduer og arkade skulle symbolisere byens maktposisjon og er regnet som en av de aller vakreste renessanse-fasadene i hele Nord-Europa.
På fasaden finnes også figurer som viser de kalvinistisk-troende kjøpmennenes posisjon og deres manglende sans for pavekirken.
Over arkadene og i ryggen på balkongen står åtte store statuer. De forestiller Karl den Store og hans syv erkehertuger. På kantene er det figurer hentet fra både Det gamle og Det nye testamente.
Åpen dør
Døren til den nedre rådhussalen står ofte åpen. Her er gotikken bevart. Salen fungerte tidligere som rettssal og en slags forlengelse av markedsplassen. I dag brukes salen blant annet til kunstutstillinger
Den øvre salen – 40 meter lang, 15 meter bred og 8 meter under taket – er et slående bevis på Bremens betydelige maktposisjon i senere middelalder. Trebjelkene/åsene er rikt utsmykket. De skinnende blanke messinglysestakene som henger ned fra taket er bare flotte!
Veldedighetsmiddag
I taket henger også modeller av viktige krigsskip. Tidligere hendte det man ladet miniatyrkanonene på skipene med løskrutt og fyrte løs for å gjøre spesiell stas på hedersgjestene når salen ble brukt til festsal.
Den øvre salen er også stedet hvor den årvisse Schaffer-festen holdes. Festen har tradisjoner helt tilbake til det 16. århundre og var, og er, en «innsamlingsaksjon» til byens arbeidsledige sjøfolk og ikke minst til de etterlatte etter sjøens arbeidere som aldri kom hjem.
Kvinner ingen adgang
Schaffer-måltidet gjennomføres etter strenge tradisjoner. Alt er som det var i starten for over 400 år siden – også forbudet mot kvinnelig deltagelse. Menyen er den samme; taffelet tar ca fem timer; rundt 300 stivpyntede (i kjole og hvitt eller sjøkapteinsuniform) møtes andre fredag i februar, og kollektskålen sendes rundt bordet.
Skattkammer
Et av rådhusets aller største skatter er det såkalte «Güldenkammer». Rommet, i jugendstil, er storslagent utstyrt med de flotteste stoler og bord og ikke minst den forgylte tapeten. Jugendstil-uttrykket fikk rommet først i 1905.
Å få komme inn i dette vakre rommet er forbeholdt de få. Men du får alltids kikke inn.
Til ære for keiseren
Et annet vakkert rom, er Keiser Wilhelm IIs kabinett. Det lille, runde rommet ligger vegg i vegg med den store festsalen. Rommet er kledd i marmor fra Istria. Selv keiserens portrett som er bygd inn i den ene veggen, er i marmor.
Øvre del av veggene er malerier som symboliserer de åtte kardinaldydene; saktmodighet, rettferdighet, beskjedenhet, flid, omsorg, fromhet, klokskap og styrke.
Når du har ruslet rundt i og beundret det storslagne rådhuset – det arrangeres daglig guidede turer – bør du absolutt unne deg en stund, og kanskje også et måltid, i restauranten i rådhuskjelleren.
Med nytt hode
Vel ute igjen møter du nok en gang Roland på sokkelen. Ifølge legenden vil byen forbli «fristad» så lenge Roland skuer ned på sine bysbarn. Ifølge enkelte kilder skal det finnes en kopi av statuen godt gjemt i rådhusets underjordiske del. Kopien ligger der for kjapt å kunne bli satt ut på plassen dersom noe skulle skje med originalen.
Skjønt original og original; det er mange av delene av dagens statue som ikke er fra 1404. Mangt og meget er byttet ut; hodet så sent som i 1983. Den originale «toppetasjen» er for øvrig oppbevart i Focke Museum / Bremer Landesmuseum...